Søvn og selvtillit – i minste laget

Han innrømmer det greit, Stian Gomo, at det har vært spesielt dårlig med nattesøvn den siste tiden og at selvtilliten har stått og svaiet.

 

Selvtilliten har sett bedre dager, men Stian 
Gomo har på langt nær mistet troen på
en god sesongavslutning.

Jeg skulle likt å se den treneren som ikke hadde hatt det slik – etter åtte tap på stripe etterfulgt av en høstsesong som ga ti seire og bare to poengløse kamper.

Når ting butter imot og tapsrekken bare øker, da er det ikke bare spillernes selvtillit som får seg noen reale skrubbsår. Også treneren med hele det sportslige ansvaret merker trykket, begynner å lure: Hva er det vi gjør feil? Er jeg en god nok trener…?

Ikke med nesen i sky

Det fine for Stian nå, midt oppe i raden av nullpoengere, er at da seirene ble fightet inn i hele høst, da gikk han ikke med nesen i sky, slo seg ikke på «kassa» og innbilte ikke seg, og omgivelsene, at han var «verdensmester».

Jeg tror det er en viktig kvalitet å besitte – i fighten på vei tilbake til vinnersporet.

Så er det også et annet forhold som jeg er sikker på er til stor hjelp for Kolstad-sjefen, både på kort og lang sikt. Han er blitt del av «Trenerløftet» et prosjekt i regi av Olympiatoppen. Stian forteller:

– I oppsummeringen av forrige sesong, sto ting som kommunikasjon og ledelse sentralt i evalueringen som vi i sportslig ledelse, spillerne og sportslig utvalg foretok. Det kom mange ærlige og nyttige tilbakemeldinger. Feedbacken var anonym, det synes jeg ikke er aller best. Jeg er for åpenhet. Men på den annen side så kan det hende vi fikk mer ærlige svar når det ble gjort på denne måten.

Kommunikasjon og ledelse

– Kommunikasjonen mellom alle parter, ikke minst trener-spiller-dialogen, kan alltid bli bedre. Jeg har ingen problemer med å si at jeg synes det er veldig krevende å være bunn ærlig i alle situasjoner. I fjor vår var det en del tøffe tak, både store, men også noen mindre saker. Jeg satt med aleneansvar i spillerdialogen, det har jeg gjort i fire år. Nå som 32-åring har jeg jo ikke all verdens erfaring på slikt, og synes det til tider er veldig vanskelig.

 

Trener-mentor Atle Kvålsvoll har både vært på
trening og kamp med Kolstad.

 

Etter evalueringsrunden ble Stian oppfordret til å søke om å bli en del av det Olympiatoppen altså kaller «Trenerløftet». Det er et utviklingsprogram hvor man ønsker å bidra til kompetansehevning og utvikling av talentfulle trenere. Coach Atle Kvålsvoll forklarer:

– Dette er et nytt tiltak i Olympiatoppen Midt-Norge; fire veiledere (coacher) har hver ansvar for to-tre trenere. Veilederne selv går på coaching-kurs i regi av NTNU. Veilederne skal minst ha ti treffpunkter med sine trenere. Vi veiledere spør mye, for å bevisstgjøre, for deretter å gi råd.

Griseheldig med coach

Da Stian søkte og så hvilke mentorer som var med i opplegget, håpet han å få nettopp Atle Kvålsvoll. Det skyldtes Stians interesse for sykkel:

– Og at Atle virker å være en fin type. Jeg har vært griseheldig som har fått han som mentor. Vi fant tonen med en gang det er enkelt både å prate med og lytte til Atle, sier Stian.

Også for rutinerte Kvålsvoll, som har hatt internasjonale toppsyklister som Rita Dahle Flesjå og Thor Hushovd under sine trener-vinger, er dette mentor-oppdraget et spennende prosjekt:

– Jeg synes fortsatt at det er artig å ha kontakt med toppidrett, og dersom jeg kan gi noe til unge trenere, så er det inspirerende.

Stian oppsummerer med spillerne sine etter 
trening mens trener-mentor Atle Kvålsvoll er
tilhører.

 

Den ensomme trenertilværelsen

Å være trener er ofte en ensom tilværelse, ikke minst i motgang. Stian Gomo har nok følt på det, men nå er det nye coach-opplegget i Olympiatoppen en velkommen mulighet, både til å ha kontakt med andre trenere og blir coachet av en lokal topptrener med stor internasjonal erfaring – både som trener og utøver.

I forrige uke ble Stian også invitert inn på en samling i et annet trener-prosjekt, «Den olympiske løypa» for å fortelle hvordan han opplever trenerjobben når laget hans sliter i motgang:

– Jeg syntes det rett og slett var kult å bli utfordret i denne gruppa. Det føltes veldig lett å dra på trening etter samlingen i Granåsen og også ta en prat med spillerne, sier Stian. Han har fått gode støttespillere i form av trenerkolleger og mentor Atle rundt seg. Det samarbeidet han og Kvålsvoll har startet på føles veldig fornuftig.

Men hvordan har Stian Gomo det i dag, egentlig – etter åtte strake tap…?

– Ingen tvil om at vi er inne i en tung periode. Likevel føler jeg at jeg er en bra utgave av meg selv. Vi har ennå ikke fått bekreftelser på den jobben vi har gjort etter jul, selv om jeg med sikkerhet vet at det er mye å være fornøyd med. I tillegg er samholdet i gruppa sterkt, noe som er veldig viktig.

– Og nattesøvnen…?

– Jeg sover nok for lite – fire og en halv time i snitt. Men det er ikke bare fordi vi har tapt mange kamper. Jeg er bare skrudd sammen slik. Sov ikke særlig mer før jul heller.

Fikk kanskje likevel mer hvile, grublet mindre. Hva vet jeg.

Stian kan godt kalles en håndballnerd. Det er ikke mange timer i døgnet han ikke har håndball «på skjermen». Men han som gjerne går i haller på fritiden for å se en G16- eller en G18-kamp, han har ikke syntes det har vært like artig den siste tiden, ikke artig å bli stilt det samme spørsmålet om «hvorfor taper dere bare», et spørsmål som han har fått både av håndballfolk og renholdere i hallene…

Fint at folk er interessert, men…

– Det er selvsagt veldig bra at folk er opptatt av Kolstad, samtidig som jeg kan bli litt lei av å svare på det samme spørsmålet hele tiden, lei også fordi det ikke er så lett å gi et godt svar. Men i denne perioden har jeg også virkelig fått føle at det finnes mange fine folk som jeg har kunnet støtte meg på. Jeg har hatt mye kontakt med Christian (Berge) og Jonas Wille (ex Halden-trener og nå med suksess i svenske Skövde).

– Christian har blant annet understreket at det er bare én ting som gjelder, og det er å jobbe hardt, noe som er like viktig når man er i flytsonen som når man er hvor vi har oppholdt oss den siste tiden.

Samarbeid med Melhus/Gimse

Mens Stian sammen med trenerkollega Valery (Putans) og spillerne nå gjør de siste forberedelsene til sesongens to siste seriekamper – borte mot Nærbø i morgen og hjemme mot Falk Horten førstkommende søndag – så tenker han også ikke så rent lite på et samarbeid som neste sesong skal komme i gang med den talentfulle gjengen i Melhus/Gimse.

– Vi har hatt en god dialog med Asle (Hårsaker) og Melhus-miljøet. Vi kommer til å samarbeide, men på Melhus/Gimse sine premisser. Kanskje tar jeg noen treningsøkter med disse guttene, og på sikt håper vi selvsagt at vi kan utvikle spillere som kan bli gode nok til å spille eliteserie for Kolstad.

Hva så med Nærbø-kampen?

Tilbake til dagens situasjon: To kamper gjenstår. Ett poeng er tilstrekkelig for å være sikret en plass i sluttspillet. Nærbø er første stoppested. Hjemme i Kolstad Arena ble det tett match, og dere vant vel kampen mye takket være et syv-mot-seks-spill i noen hardt prøvede minutter. Hva venter dere på Jæren i morgen?

– Et veldig godt hjemmelag. Et lag som kan slå de beste, men som er ujevne i prestasjonene. De spiller et kollektivt angrepsspill med godt tempo, og har et par gode duellspillere i forsvar. Så kan den tidligere Elverum-målvakten Vegard Bakken Øien være truende til å stenge målet. I sum, vi står foran en meget tøff oppgave på Nærbø, understreker Stian og legger til:

– Jeg håper og tror på en god prestasjon som også vil gi oss seier. Seier i morgen og mot Falk på søndag vil være skikkelig godt for selvtilliten foran sluttspillet. Om vi skulle tape begge kampene, har vi ingenting i sluttspillet å gjøre, selv om får en plass der.

PS!
Alle spillerne i A-troppen bortsett fra Alessandro Zulijani er kampklare til morgendagens dyst på Jæren. Kolstad reiser som vanlig til bortekamp med 14 spillere.
PS2!
Ungguttene Alessandro Zulijani, Nicolay Daling og Tage Nilsen – den første 2000-modell og de to siste født i 2001 – har alle sagt ja til å bli utleid til Charlottenlund kommende sesong for å få verdifull spilletid – i 1. divisjon.

Tekst og foto:
TORE SÆTHER