Nok ei økt for «Gulvgutta DL»

Her er arbeidslaget til Kristin Eggen, eller Gulvgutta Dugnadslag, som jeg har tatt meg den frihet å kalle gjengen av godt voksne mannfolk. Foran hver hjemmekamp i Kolstad Arena er «Gulvgutta» i aksjon med å legge og lime fast dekket med de riktige oppmerkinger og reklamemerker.

Fra dugnadsjobben sist onsdag; en liten pust i bakken for arbeidslaget til Kristin. Første rekke fra venstre: Helge Rønning, Ivar Riksfjord, Tor Gunnar Eggen, Roar Sæterhaug, Asbjørn Holten, Nils Strømsvik og Torbjørn Krigstrøm. Bak fra venstre: Per Modell, Per Einar Olsen, Roy Lund, Jan Tveråbakk, Leif Lystad og «Mr. Kolstad – Eivind Johnsen. Foran; arbeidsformann, arrangementsansvarlig, Kristin Eggen.

Klokka viser ca. 12:30. Det er kampdag i Kolstad Arena, og da er dugnadslaget på plass – fem-seks timer før avkast. Denne dagen er det seriekamp mot Nærbø. Noen er allerede i gang med forberedelsene selv om de egentlig ikke skal begynne onsdagens dugnadsjobb før om en halvtime.

Noen av «gulvgutta», eller gammelkara er det vel like riktig å si, har sikret seg en kaffekopp før gulvleggingen tar til. Det er nemlig både lunsj og kaffe og vafler som venter dugnadslaget, de 10-12 pensjonistene, som de fleste av dem er.

Gulv-Gutta er lagspillere, drar lasset – altså gulv-dekket – sammen. Fra venstre Roar Sæterhaug, Tor Gunnar Eggen og Roy Lund.


– Vi har ei fast gruppe på 14 «voksne kailla». Som regel er mellom 10 og 12 av dem på plass. I dag er det 13 som gjør jobben. De har litt forskjellige «grunner» til å være med. Flere av dem er skikkelige håndball-travere, som Jan (Tveråbakk) og Nils (Strømsvik). Så er det også noen som er i slekt med spillerne. For eksempel er begge Sander Rønnings besteforeldre – Helge Rønning og Roar Sæterhaug – blant medlemmene i den eksklusive, og viktige, lille dugnadsklubben.

Sentral i igangsettelsen av dugnadslaget var for øvrig John Skjærvold, far til én av den trønderske herrehåndballens beste spillere, Rune – kolstadgutten med proffkarriere i Tyskland (TUSEM Essen) og Danmark (i Aalborg og Silkeborg) og 110 landskamper.

Hva får så de godt voksne mannfolkene til å bruke tid på Kolstad? Det er naturligvis håndball-interessen og være supportere til laget sitt.

– Men det sosiale aspektet er også veldig viktig, en god belønning, om du vil, sier Jan Tveråbakk (bildet), kjent av et par-tre håndballgenerasjoner som en dommer med glimt i øyet og kjappe replikker. Jeg tipper de samme kvalitetene kommer frem når dugnadslaget møtes og kaffen og vaflene nytes. Meldingene sitter løst, men når jeg spør om noen eksempel, da kommer det lattermildt fra Jan: «Ikke så lett det, vet du. Som én av de andre i dugnadslaget sa det; å huske på gode historier og replikker er ikke så greit når du er kommet i den alder at du ikke en gang husker hva du spiste til middag i går…

Men det er et stykke presisjonsarbeid som kreves når kamp-dekket skal trekkes på over det vanlige gulvet, og da husker «gulvgutta» godt hva som skal legges hvor:

– Dette går likevel på skinner. Alle kjenner jobben, vet hvordan den skal gjøres, legger Tveråbakk til.

Litt mat og kaffe – smaker godt og sosialt godt lag er det «kailla’n» får for jobben, i tillegg til to kampbilletter. Vafler og kaffe er helt «ålreit», ikke sant, Torbjørn Krigstrøm…

Og når kampene er ferdigspilt, da er det dags for dugnadslagets junioravdeling – Kolstad-rekruttene – å trå til, med å rulle sammen banedekket med sine mange bane-oppmerkinger og reklameskilt og stuve bort parkett-flakene til seniorene dukker opp igjen på neste hjemmekamp-dag – til en ny dugnadsjobb…

TEKST: Tore Sæther / Kolstad Håndball
FOTO: Anders Bergheim