Husebyhallen – mye er som trioen husker fra tidlig 80-tall, «men vi spilte på parkettgulv». F.v.: Trond Tuvstein, Trond Winge og Harald Martin Brattbakk.

I dag er det elitehåndballen som gjør at Kolstad IL er kjent i hele landet. Men det var en gang da Kolstad var en av landets ledende gutteklubber og vant det meste de deltok i både i fotball og håndball. Vi snakket om 71-erne.

Husebyhallen har vært dagens Kolstad-lag sitt fort, nesten uinntagelig for motstanderne, ingen ny opplevelse forresten, for gjestende lag. Fra tidlig 1980-tall og noen sesonger herjet kolstadguttene på 20×40 meteren. De vant nesten alt. Gjestende lag gruet seg litt for å ta turen opp på Kolstad for å møte hjemmelaget, guttene til trener Arnt Kvithyll.

Jeg fikk tidligere i uken samlet tre av balltalentene for å mimre om gamle dager – og se litt fremover med en ny prektig storstue for innendørsidrettene i bydelen, Kolstad Arena.

Det ble nesten to timer med anekdoter og masse smil og latter sammen med Trond Winge, Harald Martin Brattbakk og Trond Tuvstein. Trond T. er forresten året yngre enn resten av gjengen, men klarte fort å få et bein innafor hos 71’erne. Der var det en skikkelig rangorden. Du meldte deg ikke på A-laget, for å si det sånn, måtte gå veien via C- og B-lag. Det husker yngste Trond godt. Og Harald Martin han har slett ikke glemt at:

 

Husker du? Trond Winge (i midten) drar noen tidlig åttitalls-detaljer for Tuvstein og Brattbakk.

 

– Vi spilte kretsmesterfinale i B-sluttspillet på Lade som niåring og vant. Og vi spilte 11’er-fotball, så klart!

– Vi vant etter ekstraomganger. Jeg scoret det avgjørende målet, skyter Winge inn. Han er forresten den som husker alt, det meste av detaljer, det sitter i husken. De to andre har også mange og sterke minner, men ikke til de grader så detaljert.

Kolstad-bydelen vokste frem tidlig på 1970-tallet. To bla’ Trond og Harald Martin vokste opp bare noen langpasninger fra hverandre; Tuvstein i Søndre Husebytun og de to andre så å si vegg i vegg på Kolstadflata. Og der ble alle tre boende helt til de var store nok til å stå på egne bein. I dag er det bare Winge som bor i bydelen, men både hans og Brattbakks foreldre bor fortsatt på Kolstadflata.

Trond’ene og Harald Martin er hjertens enige om at grunnen til at de vant så mye skyldtes rett og slett at de hadde det veldig artig sammen.

– Og så var det noe med at ikke all aktiviteten med ball var organisert. Vi holdt på også utenom fellestreningene, forteller Brattbakk, og Trond’ene istemmer:

– Det må nok sies at det vokste opp noen gode årganger på Kolstad på starten av 1970-tallet. Vi utviklet tidlig en sterk vinnerkultur. Det kunne godt være at vi ikke var så «seriøse» i form av kampforberedelser. Men når vi var i gang, da gjaldt bare én ting – vinne kampen.

Her er guttene etter å ha vunnet semifinale i kretsmesterskapet. Kampen gikk i Rosenborghallen, dagen etter at guttene sent på natten var kommet tilbake til Kolstad etter å ha vunnet Petter Wessel cup i Larvik (uoffisielt NM – G14-lag). Foran f.v.: Harald Martin Brattbakk, Trond Tuvstein, Steinar Lein, Erlend Vikdal, Trond Wing og Øyvind Lonnechen. Bak f.v.; Arnt Kvithyll (trener), Jan M. Bjerkan, Richard Kvithyll, Erik Skavlan, Snorre Vikdal, Bjørnar Bye og Knut Tuvstein (lagleder).

 

Denne vinnerkulturen sendte dem til topps både lokalt, i kretsen og store turneringer rundt omkring i landet – både i fotball og håndball. I håndball vant de som 14-åringer Petter Wessel-cupen i Larvik, det som den gang var regnet som uoffisielt NM, og bare noen måneder før vant de DnC-cup i fotball – et slags NM det også. Og i siste sesong som håndball-lag for hele denne gjengen, som G16-lag, ble de nummer to i det som da het Landsserien, dagens Bringserie.

– Jeg tror ikke det var noen andre klubber i landet som kunne matche oss og våre prestasjoner både i håndball og fotball, sier Tuvstein. Da guttene ble 16-åringer var det ikke lenger så lett å satse på to «hester». Fotball- og håndball-lederne dro i guttene, og så ble det nødvendigvis valg som måtte gjøres. Enden på den visa var at gruppen ble delt i to – halvparten satset fotball, den andre håndball.

 

«71’erne» synes Kolstad Arena er blitt en flott hall. Men det holder ikke å ha de fineste fasilitetene om idrettsgleden og leken mangler, er det skjønt enige om; fra venstre Trond Tuvstein, Trond Winge og Harald Martin Brattbakk. På fredag er de tre på plass når det blir åpningskamp (mot Bækkelaget) og Åge-konsert. Forhåpentligvis blir det også en liten reunion med flere av de gamle lagkameratene.

Vi har sittet og pratet i nyhallen, et prosjekt som vel vil gi en boost til kolstadidretten, eller…? 71’erne er ikke helt sikre. «Vi har egentlig for lite unger i bydelen,» sier Winge. «Det er ikke nok med en fin hall. Det må også  fortsatt være lystbetont å holde på. Lekelementet må være tydelig til stede», understreker Tuvstein og Brattbakk mens vi rusler bort til deres lekestue som håndballspillere.

I Husebyhallen er det meste som før, slår de tre fast: «Men vi spilte på parkettgulv, og ryggstøene på benkene var blå og ikke rød som i dag.», sa Tuvstein. «Og forresten, dette var favorittgarderoben vår», la han til før vi stakk innom «favoritten».

I yndlingsgarderoben satte ballkompisene gjerne i flere timer etter trening. Det var mange minner som ble gjenoppfrisket; blant annet en seanse med en tøff håndduk-fight…

 

Garderoben spilte faktisk en sentral rolle. Her kunne guttene sitte i timevis etter trening, bare for å være sammen, ha det gøy. Vel, av og til kunne tonen være tøff, uten at noen tok skade av det, forsikrer de tre. Vel, Brattbakk kunne i hvert fall fortelle om en smått blodig konkurranse: «Steinar Lein og jeg havnet i en heftig håndduk-kamp. Vi surret hånddukene og brukte dem nærmest som pisk.»

De tre lagkompisene fikk ulike idrettskarrierer. Harald Martin var norsk fotballs scoringskonge i fem sesonger, spilte i to utenlandske klubber (Celtic og FC København), har drøssevis med seriemesterskap og europacupkamper for Rosenborg – og avsluttet karrieren i 2008 med fem kamper for moderklubben.

Trond Tuvstein satte karrierestopp med fotball som junior og spilte håndball for Rapp med junior-NM-finale som topp-prestasjon – og for Trondheim Håndballklubb til han var 22.
Trond Winge valgte fotballen og spilte litt håndball «på si» til han var rundt 20 år. Seniorfotball for Kolstad fra 1989 til 2006 med et ettårig gjestespill i Hamkam i 1996. La opp som fotballspiller i 2007 etter å ha hjulpet Heimdal opp fra 4.divisjon. I dag er Trond trener i moderklubben for gutter åtte år – både i fotball og håndball.

Trond Winge, er forresten også en idérik huspoet. Han har ikke minst snekret linjer med tema Aston Villa, Trond sin favorittklubb – ved siden av Kolstad:

 

En ny kamp står for TUR,
blir det ellevill glede eller bli det nån tima der æ bare e SUR,
Et tap for mitt lag kan faktisk gjør mæ gansge så FORTVILA,
selv om mitt lag har verdens fineste fotball navn som lyder ASTON VILLA.

 Jeg liker å kalle Villa som min andre FAMILIE,
de som ikke har kjent på denne lidenskapen, vil nok trekke det mot det banale og det PINLIGE.
Men jeg har fått mitt kall fra klubben og lever som en AMBASSADØR,
og i min klubb vil du alltid bli møtt med en åpen DØR.

 Vår katedral ligger i storbyen BIRMINGHAM,
naturlig nok, der føle æ mæ veldig HJÆM.
Det aller beste e å være der live i flomlys, delta på sanger fra Holte End og se hvert eneste SPARK,
Ååå kor æ glede mæ te neste tur te ærverdige VILLA PARK!

Og da vi utfordret ham til å lage et dikt om det som nå er nært forestående – debutkamp og Åge-konsert i Kolstad Arena – da kom dette:

Vi var en glad gjæng som var født tidlig på 70-TALLET,
kanskje dere husker hva vi gjorde på banen, når vi gamle helter e i gang med FORFALLET.
Med vinnerkultur i veggene, elska vi å spill KAMP,
selv om også vi utenfor banen, kunna være en ekte Kolstad RAMP.

Nå møtes vi gutta igjen, samla i håndballen etter 30 ÅR,
vi håper vi har gitt klubben med vår historie enda bedre KÅR.
For nå har vi for lengst gitt vårt bidrag både i hender og i BEINA,
så no e det bare å verra med på festen med kamp og ÅGE, i den  fantastiske nye  Kolstad ARENA.

 

Tekst og foto:
TORE SÆTHER