På jakt etter flere medaljer

Tom Kåre Nikolaisen og William Aar har altså bidratt til å skaffe Håndballguttas sin første EM-medalje. Nå er de to klare til å fortsette en ny medaljedjakt – fighten for at Kolstad skal få sin første eliteseriemedalje.

– Jeg er klar til kamp, lover Tom Kåre.
– Jeg har jo ikke spilt så mye under EM, så nå skal det bli artig å spille kamp igjen, sier William.

Godt nytt for resten av kolstadguttene, per i dag med bare Elverum foran seg på tabellen. Men hvordan har det egentlig vært med fire ukers sammenhengende landslagssamling og EM?

– Ingen tvil om at det tar på; det er i alle fall en ny situasjon for meg, selv om jeg har vært med på et par junior-mesterskap, sier Tom Kåre. Han bodde for øvrig på rom med Kristian Sæverås, som ble syk under EM og som gjorde at både han og Tom Kåre ble isolert fra resten av troppen. Heldigvis ble Tom Kåre ikke smittet.

Strekspilleren fikk sin mesterskapsdebut – et lite minutt mens vi spilte overtall – mot Bosnia-Herzegovina og attpåtil i Trondheim Spektrum. Hvordan kjentes det?

Spesielt også for publikum

– Klart det var litt spesielt, også for publikum etter jubelen å dømme – at en ung, lokal spiller fikk komme utpå. Vi snakker ofte om at det bare er «en vanlig kamp». Men innerst inne skal jeg innrømme at det nok var litt mer.

Litt mer følelse av EM-atmosfæren fikk Tom Kåre med fem minutter mot Portugal, og enda mer i hovedrundekampen mot Slovenia – 43 minutter;

Men da han fikk en skikkelig sjanse – Berge & co ga beskjed på forhånd om at de to andre strekspillerne skulle spares mye – da ble det ingen umiddelbar klaff:

– Jeg spilte dritdårlig kvarteret jeg fikk i førsteomgangen. I pausen satt jeg bare og var misfornøyd med meg selv. Her fikk jeg virkelig en sjanse til å vise hva jeg kunne, og så misbrukte jeg sjansen. Jeg bestemte meg for å trykke til med det samme når vi kom utpå igjen. Den første scoringen lettet på trykket. Nå var det bare «en vanlig kamp» igjen…

Ventet lenger på debuten

For William ble det litt lenger ventetid på mesterskapsdebuten. Da den først kom, mot Slovenia i hovedrunden, fikk bakspilleren vist flere sider av sitt repertoar – ikke minst tobensfroskeskuddet avfyrt et stykke ut i andreomgangen:

– Jeg fikk ikke noen spesiell beskjed før kampen om at jeg skulle spille. Christian sa til hele laget at han kom til å rullere ganske mye. Da jeg fikk beskjed om å gjøre meg klar, var det litt ekstra spenning i kroppen. Ingen tvil om det.

Spenningen var helt klart av det konstruktive slaget. William assisterte fint noen ganger – blant annet to innspill til Tom Kåre, rene «kolstadmål» og scoret fire på fem skudd – deriblant altså én tobensfrosk.

Den fikk ikke så rent lite oppmerksomhet av kommentatorer, både norske og utenlandske. Da jeg for noen dager siden var inne på Youtube for å se igjen 22-19-scoringen, var det nesten 2000 som hadde sett video-klippet. William insisterer på at han ikke har sett det veldig mange ganger…

Ingen referat, takk!

Men hva med bronsefesten; har dere noen morsomme episoder å fortelle om derfra…?

Ikke veldig overraskende blir vanligvis svar-glade gutter tause når de får dette spørsmålet. William bryter tausheten og ser litt bort på lagkompisen: «Det må kanskje være noe fra debutanttalen til Tom Kåre…» – som får debutanten til å replisere kontant: «Vi skal ikke ha noen detaljer fra den, nei!»

Bare to seire på ni forsøk

ØIF Arendal er ikke laget Kolstad-guttene har tatt mest poeng ifra. På ni eliteseriekamper så langt er det bare to som har endt med Kolstad-seier. På den annen side har ØIF vunnet bare én av fire kamper i Trondheim, og den ene seieren kom i forrige sesongs forferdelige andre halvdel.

– Det kommer til å bli en tøff kamp i morgen. Begge lag er på sett og vis ute etter revansje; vi for seksmålstapet i Arendal i høst, ØIF for å reparere på den dårlige sesongstarten, sier William, mens Tom Kåres påpeker at det er to lag som har slitt litt i EM-pausen:
– Arendal har hatt en del skader, slik jeg har forstått, og vi i Kolstad har heller ikke kommet skadefri gjennom januar. I tillegg har William og jeg vært borte hele måneden.

Tekst og foto:
TORE SÆTHER