Ronald med svart «øye» i kneet

Cyclops er betegnelsen på énøyde kjemper i den greske antikken. Ronald Putans hadde et slikt øye i sitt venstre kne.

Det høres ganske spesielt ut, ikke sant, og er det vel for så vidt også. Her er forklaringen.

Fem, seks måneder etter en korsbånd-operasjon, hender det at det danner seg en bit av et eller annet som ser ut som det svarte øyet til cyclops’ene. Derfor det rare navnet.

Ronald ble korsbåndoperert høsten 2014. Han måtte vente fem-seks år før «øyet» skapet problemer, og det til gangs:

– Jeg hadde ikke kjent noe etter kneoperasjonen. I jula trente jeg bra og i januar også. Men da jeg la på med større belastning i treningen, da meldte problemene seg, forteller Ronald og fortsetter:

– Jeg klarte ikke å strekke ut kneet helt, fikk ikke til å gå skikkelig. Da skjønte jeg at noe måtte gjøres.

For ca. to uker siden ble det tatt en MR-røntgen, og den avslørte «det svarte øyet», 17 millimeter stort. Da var det ingen vei utenom operasjon.

• Pilen peker på et svart «øye»; det er ikke i Ronalds kne…

– Jeg innrømmer gjerne at før legene hadde kikket inn i kneet, så hadde jeg noen negative tanker; «enn om de finner noe mer.» Det ville ha vært skikkelig demotiverende. Heldigvis var det bare «cyclops», og det er rettet på nå. Kneet og beinet kjennes ut som nytt, smiler Ronald. 

Han har den positive holdningen intakt; opptreningen går greit; snaut to uker etter operasjonen føler han at fremgangen kommer ganske fort; krykkene ble kastet etter et par dager, nå går han greit uten, og det blir nok ikke lenge til at han også kan begynne å jogge – enten vanlig, eller kanskje også på den såkalte antigravitets-tredemølla hos Olympiatoppen i Granåsen. (Dette er ei tredemølle som reduserer vekten på utøveren og dermed belastningen på beina.)

Så når ser Ronald (28) for seg at han igjen kan trekke drakt
nummer 45 over hodet? (FOTO: Robert Magnussen)

– På nettet står det to til fire uker med opptrening, men det gjelder sikkert ikke toppidrettsutøvere. Legene «mine» har antydet fire til seks uker. Jeg vet ikke; jeg er ingen spåmann. Men motivasjonen er det ingenting i veien med. Jeg skal tilbake, når jeg er klar – først i vanlig håndballtrening, så i kamp, lover Ronald.

I mellomtiden trener han styrke for seg selv, er innom kolstadtreningen med jevne mellomrom – «vi er jo en fin gjeng, som jeg heller vil trene sammen med enn å holde på alene» – men må sitte på tribunen når det er kamp i Kolstad Arena. Det siste har ikke vært noen stor fornøyelse den siste tiden. Hva er galt, slik du ser det, Ronald?

– Jeg spilte jo litt mot Arendal, men så Elverum-kampen på tv og Fyllingen-kampen fra tribunen. At vi tapte for Arendal og Elverum, det kan på sett og vis være greit. Vi var lenge ganske gode mot begge. Men å tape hjemme i Kolstad Arena for Fyllingen, det var ikke greit – bittert og surt, men fortjent tap. Vi var rett og slett dårlig.

– Hvorfor kom det uventede tapet?

– Jeg mener hovedårsaken var at vi ikke klarte å sette forsvaret. Det var et Kolstad-forsvar som slapp inn alt for mange mål fra plasser vi ikke skal slippe til motstanderne. Jeg tenker på området over og mellom 3erne. I tillegg tapte vi for mange dueller én mot én. 

– Men det var ikke bare bakover det sviktet. Jeg tror vi hadde rundt 14 tekniske feil, og det er jo krise! Uten disse feilene, som også ga Fyllingen masser av gode kontringssjanser – og scoringer – ja, så hadde vi vunnet kampen.

– Dere spillere har sikkert nå fått høre, både på arbeidsplassen og fra tilfeldige personer, at nå blir det en Kolstad-vår som for ett år siden. Hvordan takle slike meldinger?

– I mitt hode er det ennå ingen grunn til alarm. Selvtilliten er heller ingen problem frem til nå. Men så klart, dersom vi spiller enda noen kamper uten å vinne, blir nok situasjonen og tankegangen lett en annen.  Jeg mener det er viktig å ufarliggjøre situasjonen vi står oppe i. Dessuten skal vi ta med oss som positivt at folk møter oss med «hva f… er det som skjer med dere?» Det viser at folk har forventninger til oss; at de gjerne vil ha et godt herrelag i Trondheim.

– Når dere nå på søndag reiser til Drammen for å «snu kjerringa» som det heter – eller kanskje mer, for å stoppe tapsrekken og sikre årets første seier – da er ikke DHK akkurat den enkleste motstanderen å gjøre det mot…

– Nei, absolutt ikke. Drammen er et bra lag. Vi må virkelig gi jernet for å ha en sjanse i Drammenhallen. Vi kan ikke regne med at det blir noen gjentagelse av første kamp mot DHK – da vi knuste dem med ti mål i Trondheim Spektrum og foran 7000 tilskuere. Den oppbakkingen fra tribunen betyr veldig mye, og den må vi klare oss uten, vet Ronald Putans – tv-seer på søndag… 

Tekst: TORE SÆTHER