Adrian Aalberg hadde nettopp vært til frisøren og var på vei til bilen da en sms fra lege Nils Leraand tikket inn. 

Han leste hvitt på svart at det man først hadde trodd var en muskelskade (i hamstring), det var etter all sannsynlighet et avrevet fremre korsbånd. Adrian kom seg inn i bilen og begynte å gråte:

– Og jeg er ikke den som gråter ofte, kan ikke huske sist, liksom. Men nå var det ikke mulig å stoppe tårene. Jeg satt der i bilen sammen med kjæresten min i to-tre minutter og bare grein, forteller Kolstads rutinerte kantspiller. 

Jeg sitter sammen med ham i leiligheten på Nidarvoll og prater om den særdeles dårlige meldingen og konsekvensene. 

Langt bak i hodet hadde nok ordet «korsbånd» dukket opp etter den første smellen for to uker siden, selv om de første undersøkelsene som ble tatt av det skadede kneet ikke tydet på at det dreide seg om alle håndballspilleres skrekkskade.

Elendigheten startet mandag for to uker siden. Adrian har slitt litt med såkalt «jumpers knee» på satsbeinet (venstre), men hadde de problemene under god kontroll. På slutten av treningen denne mandagen skulle han kjøre ei høyre-venstre finte. «Jeg vet ikke hvorfor jeg i all verden skulle finne på det. Som venstre kantspiller kan jeg jo klare meg en hel karriere uten å kjøre den bevegelsen,» reflekterer Adrian nå – bare ikke på mandag 28. september.

Kneet ga etter, han hørte en lyd og fikk litt panikk, rett og slett. I dusjen etter treningen kom tankene – krisemaksimering – korsbånd???

– Det svartnet nesten for meg, jeg følte at jeg holdt på å svime av og måtte sette meg ned. Jeg tok kontakt med Tommy (Remen) i helseteamet vårt. Første vurdering han og Gunnvor (Halmøy) på Olympiatoppen gjorde var at jeg hadde vært heldig. Korsbåndet virket å være ok. Kneet føltes stabilt. Onsdag var jeg klar for kamp, og mot Nærbø gikk det greit, forteller Adrian.

Men på treningen sist mandag skjedde det samme som uken før:

– Jeg hadde den samme følelsen, slengte ut av meg noen mindre pene ting og gikk selv av banen. Der og da var jeg ikke bekymret, kanskje menisk og ikke korsbånd… 

– MR-bildene viste noe annet: korsbånd avrevet og trolig en liten meniskskade i tillegg. Meldingen fra lege Nils (Leraand) var tung å svelge. Skader er alltid dårlig timing, men nå følte jeg det som ekstra ille. Her hadde jeg kommet tilbake til Kolstad, tonen med resten av gjengen var på plass, jeg fikk holde på med det jeg synes er artigst i hele verden, og så skjer dette. Enda bra at det ikke er kneet på satsfoten…

Så nå er det ikke snakk om å komme fortest mulig tilbake, helst til neste kamp. Adrian har forsonet seg med tanken på at han ikke får spille kamp på ett års tid. Tanken på å gi seg, den har han overhodet ikke diskutert med seg selv:

– Dette er tross alt den første skikkelig alvorlige skaden jeg har pådratt meg i løpet av karrieren. Å gi seg da, uaktuelt!

 Nå er det fokus på å bli operert så snart som mulig. At det skadede kneet ikke er hovent, taler for at man kan operere ganske snart. Inntil så skjer handler det om å trene styrke – kjernemuskulatur og skuldre først og fremst.

«Korsbånddommen» sist torsdag. Dagen etter var han på plass sammen med gjengen og videogjennomgang før Bækkelaget-kampen. Det var rart å sitte der og vite at alt det som ble sagt egentlig ikke angikk ham, men gjorde det likevel. De andre spillerne reagerte akkurat som han hadde håpet; ikke mange ord, ikke mange spørsmål. De skjønte, i alle fall ante, hvordan han hadde det.

– Jeg synes det var veldig greit slik. Jeg så det i ansiktene deres at de følte med meg, at de bryr seg. 

Det venter ca. ett år med «bare» trening før Adrian Aalberg igjen kan vise oss tribuneslitere slike aksjoner. (ARKIVFOTO: Robert Magnussen)

Allerede har Adrian snakket med andre som har vært korsbånd-skadet. Det kan være greit, et slags skjebnefellesskap. På onsdag er det hjemmekamp mot Haslum. Adrian er selvsagt i hallen:

– Absolutt. Jeg vil være sammen med gjengen når de møtes, være med på kampforberedelsene. Å, ja, det blir spesielt å sitte der og vite at det er lenge før jeg kommer utpå banen igjen. Jeg vil nok føle både savn, men også glede og frustrasjon, alt ettersom hvordan kampen går, sier Adrian Aalberg.

Tekst og foto:
TORE SÆTHER