Han tok utdannelse på idrettshøyskole med bryting som spesialfelt. Ett års tid etter at han var ferdigutdannet, forlot han høsten 1988 hjemlandet Algerie, mellomlandet i Frankfurt og Oslo før han endte opp i Trondheim. I dag er han hallvakt i Kolstad Arena og oppmann for eliteserielaget.

Boumediene sammen med fire av «Kolstad-guttan hans» – f.v.: Simen Lyse, Rasmus Mølgaard, Daniel Brandmo og Rasmus Carlsen.

Boumediene Rachedi hadde lagt bak seg en lang reise, med mange stoppesteder – både geografisk og yrkesmessig – før han 1. november ble heltidsmann i håndballklubb og idrettshall. Fra dag én har 56-åringen hatt en stor stjerne blant kolstadspillerne. Rasmus Carlsen sier:
«Han er en veldig hyggelig kar som gjør alt for oss. Boumediene er alltid hjelpsom, spør ofte «hva kan jeg gjøre for deg». Og så er han alltid blid og glad.»

Boumediene vokste opp i Oran, en by med rundt 700 000 innbyggere og som gjerne blir regnet som Algeries nest viktigste by etter hovedstaden Alger. Byen ligger ved Middelhavet med «ansiktet» vendt mot den spanske solkysten. Sommers tid kan termometeret vise så mye som 45-46 grader. Ikke rart da at 24-åringen husker veldig godt hvordan det var å komme til Norge, 14. november i 1988: «Det var kaldt, og landskapet var hvitt.»

Én av oppgavene til oppmann Boumediene er å feste på reklame på Kolstad-utstyret.

Men hvorfor dro den unge mannen alene fra middelhavsvarme Oran for så å ende opp i et vinterkaldt Norge?

– Etter avsluttet videregående, forsøkte jeg først en opptaksprøve til universitetsstudier. Jeg klarte ikke prøven og ville ikke gjøre flere forsøk. I stedet tok jeg prøve til idrettshøyskole – og kom inn. Siden jeg hadde litt erfaring fra gresk-romersk bryting, valgte jeg bryting som hovedfag. Det treårige studiet var først og fremst lagt opp til å utdanne trenere. Etter fullført studium i 1987, bar det ut i praksis. Jeg fikk praksis i hjembyen min og jobbet med 12-13-åringer. Jeg trivdes veldig godt.

Boumediene innrømmer ærlig at stridsvogner i gatene i hjembyen Oran, det gjorde ham redd.

– Men 5. oktober 1988 oppsto det demonstrasjoner i hovedstaden Alger, mot ettpartistaten og for å få opprettet et ekte demokrati. Demonstrasjonene spredte seg, også til Oran. Myndighetene slo ned demonstrasjonene. Mange mennesker ble drept. Selv husker jeg at synet av stridsvogner i gatene gjorde meg redd. Jeg tenkte at jeg må komme meg vekk herfra, snarest mulig, forteller Boumediene.

Og 24-åringen drøyde ikke lenge, fikk tatt ut penger han hadde spart og kom seg til Tyskland og Frankfurt. Der så han fort at det ikke var noe for ham. Tilfeldigvis var neste stoppested Oslo. 

– Jeg hadde ingen kjente der, men fikk støtte fra noen algeriere. Det kostet og uten papirer på utdannelsen min, i tillegg til språkvansker, var det vanskelig å få seg jobb. Etter et kort opphold dro jeg til Trondheim. Mitt første bosted var noen netter på ungdomsherberget (i dag Trondheim Vandrerhjem. red.anm.) på Rosenborg, Weidemannsveien, heter det ikke det, husker Boumediene mer enn han egentlig spør.

Og så begynte en lang og også litt kronglete reise med mange stoppesteder. Tilfeldig, igjen, traff den arbeidssøkende nordafrikaneren Odd Gunnar (etternavnet husker ikke Boumediene sikkert) i Bakke Bydelshus. Han fikk jobb både i kjøkkenet og med renhold og også en liten hybel i bydelshuset og meldte seg på språkopplæring.

– Det var ikke lett, men heldigvis kunne jeg som fransktalende bokstavene, sier Boumediene. 

Å få utstyret på plass før hver trening hører med til oppmanns-oppgavene.


Han søkte videre på jobb, og Arbeidsformidlingen hjalp han til en jobb på Persaunet bo- og servicesenter, som omsorgsarbeider. Der ble han i nesten fire år, men noen ubehagelige hendelser – både verbale og fysiske – gjorde at han ville videre. Det ble Tres pizza i Kirkegata, og der arbeidet han i mange år med pizza-baking, og siden eieren var portugisisk, så var det også bakalao på menyen. «Jeg er best i hele Norge på klippfisk», sier Boumediene med et umiskjennelig bredt smil.

Selv en klippfisk-ekspert som kan søke seg videre. Han tok IT-utdanning, gikk på vekterkurs – «nattevakt på lørdager på Burger King var ikke alltid like artig, nei» – og ny jobbsøking endte med tilbud hos SPAR-kjøp i Malvik. Der fikk han mye forskjellig å gjøre og endte opp med jobb som lageransvarlig. Men etter seks-syv år hos SPAR-kjøp, ble det litt trange tider med nedbemanninger, noe som gjorde at Boumediene sluttet, tok «drosjelappen» og begynte en tilværelse som taxi-sjåfør. Den endte hjemme i ei trapp, grytidlig på morgenen 1. januar 2017:

– Det hadde vært en kveld og natt med mye å gjøre, god omsetning. Jeg fikk rengjort bilen, klar for nestemann å ta over utpå neste dag og kom hjem til Malvik ved syv-åtte-tiden om morgenen. Før jeg rakk å legge meg, besvimte jeg og våknet med ambulansefolk som sto over meg og samboeren min, Anne Hege, som holdt meg i hånden. Jeg ble kjørt til sykehuset. Der fant de ut at jeg manglet mye blod, og så viste undersøkelser at jeg hadde kreft i magen. Det var tøft, eller rettere sagt, «det var for jævli»! – både for meg og familien – samboeren og de tre barna mine.

Boumediene og samboer Anne Hege. Under de tre barna – Akim, Mina og Sara – som alle tre har spilt håndball for Malvik. (FOTO: Privat)

Boumediene ble operert og cellegiftbehandlet. Behandlingen på sykehuset var «kongelig»: – Jeg ble så godt behandlet, det gikk veldig bra, og jeg tenkte positivt, frisk skulle jeg bli.

Under rekonvalesens-opphold på Røros fikk han oppringning fra NAV som kunne fortelle at det var en ledig jobb, i 50 prosent stilling, som tilsynsvakt i Kolstad Arena. Boumediene sa «gjerne» og fikk jobben. Slik startet forholdet til Kolstad, et forhold som altså sist november ble utvidet med oppmann rundt laget og til en fulltidsjobb.

Boumediene er ikke innflyttet kolstadboer, men bor i Malvik. Siden han ikke har bil, betyr det minst 45 minutter fra hjem til arbeid – hver vei – og med buss. Det høres ganske strevsomt ut, men er kanskje et tegn på hans innstilling til livet:


– Du vet, det er ikke bare negativt det, å være nødt til å ta bussen til og fra jobb. Jeg må ha tre forskjellige busser – bytter to ganger – for å komme meg på jobb. Men så møter jeg mange folk, smiler utadvendte Boumediene.

Og jobben i Kolstad?

– Du vet med min bakgrunn og interesse for idrett, så er det å jobbe i støtteapparatet til Kolstad midt i blinken. Å få denne sjansen bidro til en innvendig blomstring, føler jeg. Å jobbe sammen med Stian (Gomo) er kjempetrivelig. Og så liker jeg innstillingen; de vil vinne noe, de vil nå toppen. Spillerne har også tatt imot meg på en god måte. De er positive, hyggelige, vet hva de vil samtidig som de er ydmyke. Og så holder de sammen, sier Boumediene. Det siste får ham til å trekke frem et passende algerisk ordtak:

«Du kan ikke klappe med én hånd.»

Tekst og foto:
TORE SÆTHER