Keeper Goran: «Kolstad er klubben min»

Da Goran Rajkovic tidligsommeren 2014 skrev på for Kolstad, var det for å bli i klubben lenge – ut karrieren. Det var det Goran ville, det klubben ønsket og det Kolstad-fansen heiet på.

Så skulle det ikke gå slik for den rutinerte målvakten som på kort tid ble supporternes kjæledegge, fansens «Mister Kolstad». Mer om det senere i artikkelen.

Berge og Tomac fikk ham til Norge

Goran Rajkovic kom til norsk håndball og Elverum i 2012 takket være den gang Elverum-trener Christian Berges behov for en god målvakt og kontaktene i Kroatia, som Berge ba Zeljko Tomac å aktivere. Goran, den gang 32 år, hadde bak seg en karriere i Kroatias nest beste klubb, Nexe, men var klar til å prøve noe nytt da Christians henvendelse nådde ham:

– Jeg ble invitert i mars på en tre dagers treningstest. Christian var fornøyd, og jeg skrev en ettårskontrakt.
I løpet av den ene sesongen fikk Goran med meg både et seriemesterskap og sluttspill-seier i tillegg til flere europacupkamper. Men han følte at han ikke fikk nok spilletid; heller ikke Christians forslag om å bli målvakttrener (Goran hadde trenerutdannelse fra Kroatia. red.anm.) var nok til å holde han i Elverum da det kom et tilbud om kontrakt i Drammen. 

Men Drammen-oppholdet ble også bare på én sesong. Kolstad var kjapt på banen og sikret seg den rutinerte og gode målvakten. – Goran er kjent som en meget god målvakt som i tillegg er utadvendt, en type som vi vet vil ha med seg masse engasjement og godt humør. Vi tror Goran vil bli en skikkelig lagbygger og gleder oss til å se ham i Kolstad-drakt, skrev daglig leder Jostein Sivertsen da Goran-overgangen var klar.

– Og så ble du ganske fort «Mr. Kolstad» for fansen. Hvordan ser du tilbake på det i dag, seks-syv år senere?

– Litt rart å tenke på, egentlig, men på den annen side så har jeg i alle klubbene jeg har vært hatt et godt forhold både til tilhengerne og til folk i klubben og lagkameratene mine, er Gorans egen beskrivelse når vi snakker med ham for noen dager siden, en ettermiddag i et lite tidsvindu mellom jobb og trening.

Mange uventede stoppesteder

Det er mange spesielle stoppesteder i Gorans håndballkarriere. Ikke nok med at han har en fin karriere i hjemlandet, lokket til Norge gjennom fellesaksjon gjennomført av to av trenerne for Håndballgutta – Berge og Tomac. Eliteseriespill både i Elverum og Drammen ble det før han skrev på for Kolstad, som han trodde skulle bli siste stopp på karriereveien. 

Nå ble det hverken karriereslutt i Kolstad eller at familien Rajkovic gjorde trøndere av seg. Det siste kan vi beklage, men det var ikke håndballen sin skyld, og det manglet heller ikke på interessen hos Goran og familien. «Jeg er kommet for å bli», sa Goran i et intervju sommeren 2014 da han flyttet familien sin fra Drammen til Saupstadringen, like ved både Husebyhallen og Kolstad Arena.

Alt så ut til å klaffe – for Gorans del; fra dag én vel plassert i klubben og med deltidsjobb både på Huseby skole og med treneroppgaver i Kolstads egen junioravdeling. Men å skaffe jurist-kone Marija en jobb, det klarte ikke Kolstad. Dessverre!

– Vi pratet mye om dette. Selv om barna trivdes i skole og barnehage, og jeg hadde fått mitt på plass i klubben og i skolen. Klubben ville også forlenge med to sesonger og så ansette meg, men det var altså ikke mulig å finne en jobb til Marija. 

– Vi måtte tenke økonomisk trygghet, og jeg holdt ikke ut å komme hjem til en trist kone som ikke kom ut i jobb. Så da eieren av DHKs hovedsponsor, elektrobedriften Cenika, Svein Tore Moe, var ivrig for å få meg tilbake til Drammen og også kunne love fast jobb både til Marija og meg, da hadde vi egentlig ikke noe valg. Det var til familiens beste at vi takket ja til tilbudene, sier Goran om den vanskelige avgjørelsen om å forlate Kolstad og Trondheim.

Skade-dramatikk på første trening

I Drammen skulle Goran i tillegg til Cenika-jobben trene et guttelag i ROS (Røyken og Spikkestad) hvor blant annet sønnen til Cenika-sjefen spilte. Egen karriere anså Goran som ferdigspilt. 

– Men så kom det en forespørsel fra en kompis, Zarko Pejovic, som var trener for Tynset sitt 2. divisjonslag om jeg kunne være med å spille for laget når de hadde bortekamper på Østlandet. Det førte til at jeg spilte tre kamper for dem.

Så var det vel slutt. Nei, da. Drammen hadde fått begge sine faste målvakter skadet og sto virkelig i en kinkig situasjon. Det var høsten 2018 – over to år etter at Goran egentlig hadde lagt opp. Kjelling ringte Goran og ville ha ham som «førstehjelp».

– Jeg sa som sant var at det ikke var noen god idé. Jeg hadde jo ikke trent på to år, forteller Goran. 

Kjelling tok ikke et nei for et nei og fikk til slutt overtalt Goran til å komme på trening. Oppvarming, fotball. Kjelling ble litt nervøs da han så Gorans engasjement; «ikke trå til så hardt, Rajkovic. Vi vil ikke ha også deg skadet.» Goran beroliget Kjelling: «Ta det helt med ro. Jeg er fra Balkan. Jeg er en maskin. Jeg blir aldri skadet.»

Så smalt det! I Gorans høyre lår. Muskelstrekk. 

– Det var fryktelig vondt, men jeg gjorde alt hva jeg kunne for ikke å vise at jeg var skadet – selv om jeg nesten ikke klarte å stå på foten. Jeg klarte å holde det skjult. Bare fysioterapeuten skjønte hva som hadde skjedd. Jeg ba ham pent om å ikke si noe til Kjelling.

Så var det bare å komme seg hjem til Åssiden hvor familien bodde – og fortsatt bor – isbehandling og håpe det beste. Tre dager sener var det kamp mot ØIF Arendal. Goran ble på mange måter en matchhelt etter en fantastisk førsteomgang da drammenserne vant 29-28 og påførte ØIF sesongens første nederlag.

Overrasket Duvnjak

Keeper-reserve Rajkovic skulle få mer å skrive inn på håndball-cv’en. DHKs faste sikre målvakt, Mathias Kolstad Holm, var fortsatt ikke kampklar, og Drammen skulle møte storheten THW Kiel i europacup – bortekamp først. La gå at det ble to klare nederlag. Goran fikk muligheten til å overraske en gammel kjenning, og det skikkelig.

– Jeg kjenner Domagoj Duvnjak godt (håndball-legende i hjemlandet og arvtageren til Ivano Balic i det kroatiske landslaget. Red.anm.), men da det var klart at jeg skulle være i troppen til Kiel, tok jeg ikke kontakt på forhånd. Så ble overraskelsen desto større da han oppdaget at jeg var med DHK. Å få være med å spille mot Kiel to år etter at jeg egentlig hadde lagt opp, det var en bra opplevelse, sier Goran i dag.

Ball-familien

Tre av Marija og Gorans fire barn er ball-engasjert. (Treåringen Oliver er ikke i gang ennå…). Både eldstemann Josip (16) og Fani (8) spiller håndball, mens det er fotball som er tingen for Frano (12). Og hva med Goran selv? Med fulltidsjobb hos Cenika, trener-jobb for yngreslag i to klubber og målvakttrener hos DHK, da blir det vel ikke mye tid til overs til egen trening…

– Det blir ikke det, og det er en stund siden også, skikkelig trening ikke siden jeg forlot Kolstad. Jeg er i ganske dårlig form. Matchvekta er også steget fra 90 til 95, så nå har jeg bestemt meg for at jeg må gjøre noe med det, smiler Goran.

«Kolstad er klubben min»

– Hvordan har det vært med kontakten med Kolstad-miljøet etter at dere dro fra Trondheim for snart fem år siden?

– Jeg har hatt litt sms-kontakt med Stian (Gomo), og da jeg var trener for ROS var vi i Trondheim for å spille kvalik for Bringserien. Da traff jeg noen av de gamle Kolstad-gutta, smiler Goran og legger til: – Vi spilte forresten uavgjort mot Kolstad. Og så følger jeg med på Kolstad på sosiale medier.

– Hva med trondheimsbesøk?

– Kona mi og jeg var i Trondheim en kort tur sist høst. Marija har mange venninner fra tiden i Kolstad, og jeg fikk sjansen til å møte forloveren min, Ivan Pongracic, som er trener for Byåsen-rekruttene. Det ble ikke noe treff med kolstadspillere den gangen, men Kolstad er klubben min. Det er fantastisk hva klubben har fått til, på reisen fra Husebyhallen via Trondheim Spektrum og til egen hall på Kolstad.

Goran sin Kolstad-fakta – seriekamper:
2014/15-sesongen (1.divisjon): 19 kamper
2015/16-sesongen (eliteserien): 22 kamper
Totalt: 41 seriekamper

TEKST: Tore Sæther
FOTO: Robert Magnussen og privat