Ronald har spilt sin siste kamp – kanskje…

Etter å ha vært i tenkeboksen i tre-fire måneder, ga Ronald Putans i forrige uke ledelse og lagkamerater beskjed om at han har spilt sin siste eliteseriekamp. 

– For at jeg skulle ha kunnet gå på en ny sesong, måtte alt ha klaffet og jeg hatt anledning til å være med ett hundre prosent. Jeg ville ikke ha kommet i en situasjon hvor jeg så meg selv i speilet og sett at jeg ikke var så dedikert som det nå etterhvert kreves, sier Ronald, ennå ikke fylt 30.

Vi sitter på en solfylt veranda i han og kjæresten Malins nye hus på Lundåsen. Opp gjennom årene har det blitt mang en prat og intervju med Ronald. Ikke få av disse treffpunktene har hatt skade som tema. Anledning til å snakke om skader og rehab. har ikke vært få. Ronald har fått smeller, har vært nød til å trent seg tilbake mang en gang. 

Denne gangen skal det være et intervju fritt for skadeprat. Men når du er i din beste håndballalder og spiller en viktig rolle i et hardtsatsende lag og så bestemmer deg for å legge opp, er det selv uten skadetema i utgangspunktet «alvor» – bare ikke med en smilende Ronald:

– Jeg vet ikke hvor mange ganger Trine (Haltvik) gjorde come back. Jeg ønsker ikke å lukke døren helt igjen, så hvem vet, sier Ronald og forklarer:

– Som med alle alvorlige ting så kan det være godt å fleipe også dette bort på et vis. Men jeg føler at det er riktig å slutte nå, kanskje…

Ronald Putans var tidlig et talent i moderklubben i Melhus. Klubbreisen videre gikk via Bodø, Herulf, Drammen og Falk Horten før han kom hjem til Trøndelag og nyopprykkede eliteserie-Kolstad i 2015. Da hadde han også bak seg et tyvetalls kamper på yngreslandslag og 11 A-landskamper. (I parentes går det kanskje an som snarest å streife innom skader som en medvirkende årsak til at det ikke ble flere Norge-kamper…)

Livet som heltidsansatt i politiet og langt på vei det samme som håndballspiller tar nå en annen retning. Hans nei til videre toppsatsning betyr ikke nei til håndball og Kolstad:

– Jeg har sagt ja til å være med å trene rekruttlaget et par ganger i uka. Det er Lerøy-spill og 3. divisjon og med Jan Erik Wiedemann som hovedtrener. Jan Erik har jeg forresten hatt som trener selv, så det samarbeidet er jeg sikker på kommer til å gå bra.

– Har du gått lenge med en trener i magen?

– Egentlig ikke. Men når jeg fikk dette tilbudet, så synes jeg det er veldig kult å bidra til å bygge nye eliteseriespillere.

Å trene talenter et par ganger i uka blir en stor overgang fra å være nærmest fulltids spiller. Hva skal Ronald benytte den nye håndballfri tiden til?

– Jeg er ett hundre prosent motivert til å holde meg i fysisk god form, ikke minst med styrketrening og vektløftning. Jeg ser for meg trening som jeg synes er artig uten å være nødvendig. Malin er forresten i irriterende god form, så jeg må ta meg sammen for å henge med, smiler Ronald.

Posesaus, nei takk!

En god stund nå skal Ronald øve seg på å være litt sløv, som han selv sier det. Det har ikke vært rare anledningene til det de siste årene. Og tiden som håndballen nå frigir, hva med den – når han ikke trener styrke?

– Én ting er jobben min i politiet; data-etterforskning kan du kalle det. Der er det enormt mye å sette seg inn i. Jeg ser lett for meg at det går an å gå fra å være håndball-nerd til å bli nerd i data-etterforskning. Og så er jeg glad i å lage god mat – og i god vin. Hobby-kokk kan du vel si. Det er ikke snakk om å bruke posesaus når vi setter i gang.

– Kanskje jeg skal spille deg inn som deltager til TVNorges «4-stjerners middag»?

– Det må du gjerne gjøre, smiler hobby-kokk Putans.

«Glad han blir i klubben»

For Stian Gomo kom ikke Ronald Putans karrierestopp som noen stor overraskelse:

– Vi har hatt en god dialog helt siden januar og har hele tiden vært klare på at vi ønsket ham med videre. Når det ikke ble slik, respekterer vi selvsagt Ronald sitt valg. Og så er vi veldig glade for fortsatt å ha ham i klubben som trener for rekruttene sammen med Jan Erik Wiedemann. 

– Hva mister Kolstad-laget i og med Ronalds «takk for seg»?

– Ronald er en viktig kulturbærer. Vi mister også en svært dyktig forsvarsspiller og en spiller som setter nivået i treningsarbeidet. Men så er det som regel slik at når noen sier takk for seg, så er det andre som går inn og tar rollen, sier – og håper – trener Gomo.

Er spent på ungguttene

Et siste spørsmål, Ronald: Nå har dere i Kolstad allerede vært gjennom flere sesongforberedelser de siste månedene og nok en forberedelses-periode – til sesongen 2021-22 – er nettopp begynt. Hva venter du deg av laget i den kommende sesongen?

– Jeg gleder meg spesielt til å se ungguttene og følge deres utvikling. Jeg tenker på Simen (Lyse), Eskil (Dahl Reitan), Sander (Rønning), Henning (Limstrand) og han nye (Magnus Langeland). Det er unge spillere som er ambisiøse og nysgjerrige på hva som kreves for å bli riktig gode. De er også mottagelige for gode råd fra rutinerte gubber, gliser Ronald Putans, som har spilt sin siste toppseriekamp – kanskje…

TEKST: Tore Sæther
FOTO: Robert Magnussen og Tore Sæther