Jan Erik Wiedemann startet trenerløpet før han var gammel nok til å kjøre bil. Nå, nesten 28 år senere, har han innledet et årsengasjement på heltid i Kolstad Håndball. Rett mann på riktig plass, sier Jostein Sivertsen.

44-åringe Wiedemann legger ikke skjul på at han gjerne ser at forholdet til Kolstad utvikles til å bli en fast stilling.

– Jeg opplever etter å ha vært i klubben på deltid at det er en klubb med tillitsbasert ledelse, en klubb hvor ledelsen stoler på sine folk. Jeg finner det veldig motiverende å jobbe under slike betingelser, sier den venstrehendte tidligere Heimdal-spilleren.

Håndballstartet i Tiller som 12-åring

Det vil si spillerkarrierens første år – fra han var 12, startet i Tiller, området hvor Jan Erik tilbragte de fleste årene i oppveksten.

– Som 14-åring hadde vi Svein Olav Øie som trener. Det var struktur og disiplin og gode treninger. Da han ikke hadde tid lenger, dro flere av oss spillerne over til Heimdal og fikk Stig Sagfjæra som trener. Stig og etter hvert Hermundur Sigmundsson (på seniorlaget) er de to trenerne som har hatt størst innflytelse på min karriere som spiller og trener.

Fra Jan Eriks spillerkarriere (nr. 3 f.v. bakre rekke); Heimdal-lag med flere trønderske håndball-kjentfolk – Rune Skjærvold, Ole Reidar Bruseth, Stein Lyse og Rune Røddesnes, for å nevne fire.

Men spillerkarrieren til den kjappfotede høyresidespilleren ble kortere varighet enn det mange trodde. Grunnen var trøblete beinhinner på begge leggene, som i 2002 satte en effektiv stopper for en karriere som kunne blitt noe ganske mer og som var på nippet til å ende i Elverum. Det siste kan beinhinnene dele på skylden for med «Forsvaret». Jan Erik var under befalsutdanning på Haslemoen, tre-fire mil fra Elverum, da muligheten dukket opp. Alt for mange øvingsdøgn lot seg ikke kombinere med håndball-satsing på høyt nivå.

Før kalenderen viste 2002 gikk spillerkarriere hånd i hånd med trener-engasjement.

Det startet som trener for laget til en lillesøster i Tiller. Deretter fulgte mange år som trener i Strindheim, og så engasjement i Melhus – lokalklubb for Jan Erik og familien hans etter flytting til Trondheims nærmeste nabokommune i sør. I Melhus var han trener for damelaget og var sammen med Asle Hårsaker i ledelsen for den gylne 01-årgangen som toppet sin yngreskarriere med seier i Bringserien. Trener-veiens neste stopp var CSKs damelag, og for ett år siden kom så tilbudet fra Kolstad om en deltidsjobb med klubbens rekrutter, og nå er han altså nettopp i gang med et årsengasjement på fulltid med Kolstads 17-/18-åringer. Om hvorfor klubben satser på Jan Erik, sier daglig leder Jostein Sivertsen:

– Etter at Jan Eriks engasjement i CSK ble avviklet forrige sesong, ble vi gjort oppmerksomme på at han fortsatt gjerne ville være trener. Jeg har for øvrig, for mange år siden, selv hatt Jan Erik som trener. Vi vet at han er ekstremt dyktig på spillerutvikling, taktisk og teknisk, det er den fremste godfoten hans. Vi vil selvsagt at våre rekruttlag (16- og 18-åringene) skal hevde seg godt, men aller viktigst er å utvikle enkeltspillerne, få opp nye profiler som kan bli gode nok til elitelaget vårt.

Utvikling av enkeltspillere som største godfot. Har den meningen noe for seg, Jan Erik?

– Som i mange andre sammenhenger, er det også i håndballen lett å sette merkelapper på folk. For meg er det nok blitt slik blant annet fordi jeg har jobbet intensivt med deler av spillet. For flere år siden ble jeg også utfordret av Hermundur til å skrive i et kompendium om finteteknikk. Jeg har i tillegg bidratt med et kapittel i Hermundurs bøker om «ferdighetsutvikling og læringsvansker». Om du spør meg om hva som er artigst med trenerjobben, så er det å utvikle spillernes individuelle ferdigheter og sette det samme til et lag.

Wiedemann har gjennomført håndballforbundets og Olympiatoppens utdannelse; topptrener 2 og mental trener 1 og 2 og er halvveis i Master Coach-studiet. Utenfor håndballen har han lærer- og spes.ped.-utdannelse. Det kommer nok også godt til bruk i utdannelsen av gode håndballspillere. Det kommende året, med permisjon fra Dalgård skole og ressurssenter, får han god anledning til å videreformidle sine kunnskaper til en talentfull gruppe ungdommer i Kolstad Håndball – på heltid. 

I arbeidet med kolstadrekruttene er det for øvrig en god gruppe med dyktige håndballfolk; i tillegg til Jan Erik – Melchior Husebø, Ronald Putans, Simen Westby Johansen (målvaktressurs for hele gruppa), Gabriel Setterblom, Liv Skaug Furutangvik og Rune Furutangvik.

Skal koordinere satsning på jentehåndball

Nevnes skal absolutt også at Kolstad-ledelsen nå ønsker å bruke flere ressurser på jentehåndballen. Jostein Sivertsen forteller at klubben synes det er viktig at også jentehåndballen blir satset på, og derfor blir Jan Erik ansatt som jentehåndballkoordinator i klubben i tillegg til det øvrige arbeidet han skal gjøre. Rundt halve stillingen til Jan Erik Wiedemann vil være dedikert til jobben som jentehåndballkoordinator. Denne delen av stillingen vil innebære både at han skal lede treningsøkter med klubbens eldste jentelag, samtidig som har vil fungere som mentor og trenerutvikler for de øvrige jentetrenerne i klubben. Mer info om arbeidet hans som jentehåndballkoordinator vil bli klart i løpet av høsten.

Til slutt, Jan Erik; hva er det som skiller spilleren fra treneren Jan Erik Wiedemann…

– Spilleren var mye mer kynisk. Det handlet om å vinne for enhver pris. «Alle» midler tatt i bruk. Treneren Wiedemann har bedre tid, kan du si; kan tenke utvikling over tid. Å vinne er fortsatt viktig, men det er som resultat av et langsiktig utviklingsløp.

TEKST OG FOTO:
Tore Sæther