Vi er i styrkebua i Kolstad Arena fredag ettermiddag. Rasmus Thaarup Carlsen løfter, bøyer og svetter, Ole Martin Viken rettleder. 

Den skulderskadde krumtappen fokuserer på arbeidsoppgavene, som det heter, vel vitende om at det bare noen få meter unna er der han heller skulle ha vært, på treningsflaten i håndballhallen, på vanlig håndballtrening. 

«Det er surt å tenke på, men jeg prøver å være positiv, tenke på at når det nå er som det er, så gjelder det å gjøre det beste ut av det», sier bakspilleren. 

Viken hjelper han med all sin profesjonalitet, oppmuntrer, egger og veileder – og «filosoferer» aldri så lite når Rasmus kanskje føler at nå er det nok vekt på stanga; «sånn e livet, Carlsen» – avlevert med et nesten umerkelig lite smil.

I sin lange og innholdsrike karriere som inneholder spill både i moderlandet Danmark og Frankrike i tillegg til i to norske klubber har vår mest rutinerte bakspiller bare vært alvorlig skadet to ganger. Pussig nok har Kolstad vært «involvert» i begge tilfellene. 


Rasmus har en cv med EM-gull i U20, e.cupspill både for Aalborg og Midtjylland, som Halden-spiller toppscorer både i eliteserien og 1. divisjon og utmerkelse både som årets nykommer og årets playmaker i eliteserien 2014/2015.


Sesongen etter, fortsatt i Halden-drakt, ble innledet med kamp mot nykommer Kolstad, 2. september 2015. Det endte med utklassingsseier for Halden – og brudd i venstrefoten for Rasmus. Det gikk nesten ett år før han var skikkelig i gang igjen. Så lang tid tar ikke skulderskaden! Rasmus puster ut mellom løftene i styrkebua og forteller:

– Vi holdt på med en sekvens duell-trening. Jeg fikk en trykk på skulderen idet jeg skulle skyte. Det gjorde vondt, men jeg tenkte ikke mer på det. Smerten ga seg ikke. Vanlig håndballskulder-smerter, tenkte jeg. 

«Må kjenne på smerte, Carlsen», oppmuntrer Viken når det er nye løft som skal utføres…

Skulderen ville ikke spille skikkelig på lag med Rasmus. Ny MR. Det ble konstatert mye som ikke var bra, rift i sener blant annet. Like før seriestarten mot Bækkelaget ble Rasmus tatt ut av vanlig håndballtrening. Styrkebua neste.

– Så klart det var surt. Jeg tenker likevel at nå får jeg sjansen til å trene enda mer styrke, gi alt også her i styrkerommet, hvor jeg er så heldig at jeg har Ole. Han er sammen med meg, om ikke hver dag, så ofte, og det betyr alt. Ole er kjempeflink. Han står og presser meg til å gi absolutt alt. 

«Kom igjen, bare to til! Flott Carlsen, nydelig»

Fysisktreneren både presser og oppmuntrer. Rasmus jobber og sliter og vet at han tross alt har vært ganske heldig som har unngått mange alvorlige skader. «Jeg har hatt flaks», innrømmer han.

Men hvordan er det for playmakeren å være tilskuer til sine lagkamerater, spesielt når de sliter som tilfellet har vært i sesongstarten?

– Når laget ditt er i medgang er det tross alt ikke så verst å se på. Annerledes når vi sliter. Da er ønsket om å kunne ha bidratt ekstra sterkt.

I seriestarten mot Bækkelaget var vi egentlig et stykke unna seier. Både mot Nærbø og Halden var poengene våre – nesten. Hvorfor endte vi poengløse i begge kampene, Rasmus?

– Det er jo ikke så lett å peke på én årsak. Det har sikkert litt med manglende rutine, men også litt uflaks. Kanskje guttene tenkte litt for mye. Og så handler det om å tørre, om ikke å gjemme seg. Å, hvor jeg skulle hatt lyst til å være på banen i de to kampene. Jeg føler at det nettopp er i slike kamper jeg kunne ha bidratt mye. 

Onsdag venter Runar hjemme i Kolstad Arena, ingen enkel oppgave å snu trenden mot. Vestfoldingene har åpnet sesongen stikk motsatt av oss – med tre strake seire. Rasmus er uansett optimist:

– Jeg vet at vi på gode dager kan slå alle, og jeg har ett hundre prosent troen på at de to første poengene kan komme mot Runar. 

Når spillestyrer Thaarup Carlsen er tilbake på banen, er ikke godt å si. Han håper det ikke drøyer mer enn to-tre uker:

– Jeg gleder meg vilt til at jeg skal få spille håndball igjen. Det blir rett og slett «fett». Vi har store ambisjoner denne sesongen i Kolstad. Jeg vil være med på det!

Og vi, vi vil se spiller nummer ni på banen – snarest mulig!

Tekst og foto:
TORE SÆTHER /Kolstad Håndball