Vi kan ikke kalle Klæbu verken for utklekkingsanstalt eller farmerklubb for Kolstad. Men klubben har i alle fall forsynt Kolstad med fire elitespillere. Det er sannelig ikke verst.

SIMEN LYSE (00-modell) og spilte i Klæbu fra han var 5 til 17 år: «Vi var en liten, men sammensveiset gjeng, som etter hvert ble et godt lag og vant en del turneringer.»
ELIAS THOME (98-modell)- spilte i Klæbu fra han var 12-15 år: «98-laget var blant byens beste. Vi var en kompisgjeng fra både skole og fotballen. Én av de to trenerne jeg hadde, Håvard Wold, har jeg fortsatt litt kontakt med.»
ESKIL DAHL REITAN (01-modell) spilte i 10 år i Klæbu, fra ha var seks: «Jeg spilte etter hvert både på 01 og 00-laget. Det ble mange dager med doble økter. Ble ett av Norges beste i vår klasse og satte høye forventninger til oss selv. Vi var en veldig god kompisgjeng.»
DENNiS SOLEM (03-modell) startet med håndball som 11-åring og spilte syv år i Klæbu: «Vi hadde gode trenere som sto på virkelig hardt for oss.» (Dennis har pådratt seg et virus og står ikke på morgendagens kampkort.)

Simen, Eskil, Elias og Dennis har altså alle spilt mange av sine ungdomsår i den grønne klæbudrakten. Stein Lyse, Rune Røddesnes og Erik Prytz Reitan er tre sentrale fyrer som har gjort store bidrag til at klæbyggen har fostret så mange toppspillere. Røddesnes har for øvrig fått pris som «årets spillerutvikler» i Håndballregion Nord som bevis på sitt mangeårige og gode arbeid med klæburekruttene, både gutter og jenter.

Erik Prytz Reitan (t.v.) og Stein Lyse har spilte viktige roller i guttehåndballen i Klæbu og har i årevis «logget inn» utrolig mange halvtimer

Men la oss holde oss til guttene, «våre» gutter. Da Stein Lysø flyttet til Klæbu som 12-13-åring, var det første gang Klæbu stilte med guttelag i seriespill:

– Treningen ble gjort utendørs. Hallen kom første flere år senere, forteller Stein. Som senior spilte han fem år elitehåndball i Rapp, 1984-89. Så bidro han til å spille Klæbu opp fra 3. til 1. divisjon før Stig Sagfjæra hentet ham og Åge Skogstad til Heimdal. Der ble han i tre sesonger før det ble satt karrierestopp og i stedet ble «pappa-jobb». Noen år som småbarnsfar til tre, og så var det på’n igjen i håndballmiljøet som sportslig leder og som trener. Både ´94-årgangen,

 -97-modellene og etter hvert med Simen og resten av 00-guttene hadde Stein treneransvar for:

– Du kan si at jeg har sett noen håndballkamper, ja, og hatt noen treninger…

Det ble 00’erne som drev det lengst, og selv om talentene fantes, så var Stein og etter hvert assistert av Erik Prytz Reitan opptatt av å tenke utvikling, ikke ha fokus på topp:

– Det er når man blir 16-17 år at talentene ofte blir satt på avgjørende prøver. Da må de også vise at de har treningstalent.

Erik trådte sine håndballsko i Elverum og kom som innflytter til Klæbu først som voksen. Selv om det ikke ble storsatsing på topp spillerkarriere, så var håndball-interessen stor:

– Stein, Rune og jeg – og flere – brente for håndballen, og også for lokalmiljøet. Vi var opptatt av at vi hadde et tilbud til alle. Spillere på alle nivå skulle få muligheter. Jeg tror vi gjorde en del ting riktig.

Rune Røddesnes har lagt ned et stort arbeid i Klæbu-håndballen, både på jente- og guttesiden. Forleden ble han hedret av Håndball Region Nord med utmerkelsen «årets spillerutvikler. (FOTO: NHF REGION NORD)

Men i 00-gjengen var det flere som trente mye og gjerne. De var ikke mange og trengte hjelp av noen fra 01-årgangen. Der kom Eskil fort med. Disse gutten viste tidlig gode takter:

– Allerede som G12 hadde vi et godt lag. Vi ble for eksempel nummer to i Petter Wessel cupen i Larvik, og vi ble invitert tre år på rad til en stor cup i Göteborg. Det var både tøft og artig, minnes Stein.

Som 15-16-åringer ble denne gjengen slått sammen med jevngamle i Strindheim. Det ble et veldig godt lag, som både vant Petter Wessel og gjorde det godt i Bringserien. Men det var ikke mange som tok ytterligere steg. De sluttet derimot. I dag mener Stein at det bare er Simen og Eskil igjen fra denne gjengen som fortsatt spiller håndball. Det sier litt om frafallsproblematikken, en altfor kjent utfordring som også håndballen har når spillerne er i siste halvdel av tenårene. Stein sier:

– Også i Klæbu sliter vi nå på guttesiden. Jeg tror eldste lag er 14-15åringer, konstaterer Stein, mens Erik supplerer:

– Bak Dennis, som altså er 03 modell, så er det dessverre syltynt på guttesiden. Men håndballinteresse i Klæbu, det opplever jeg absolutt som er til stede.

– Kolstads kjente klæbugutter har ikke gitt en boost og ikke vært forbilder nok til å skaffe nye spillere til klæbuhåndballen?


– Nei, det virker ikke slik. Det er mer sånn at jentene har klæbuguttene som forbilder. Jeg ser i alle fall at en del av dem er på Kolstad-kampene, smiler Stein Lyse.

Også to utenlandsproffer

Det hører selvsagt med til Klæbu-historien at to spillere, som også har hatt Kolstad-drakt, har tatt steget ut i den utenlandske profesjonelle håndballverdenen. Tom Kåre Nicolaisen og William Aar (bildet) spilte begge et par sesonger i Klæbu-drakt, som 15- til 17-åringer. 

Stein: «Det synes vi i Klæbu er litt artig, da.»

Vi blir ikke veldig overrasket om flere Klæbu-gutter/Kolstad-spillere følger i William og Tom Kåres fotspor.

PS!
Morgendagens cupkamp mot ØIF Arendal i Kolstad Arena har avkast klokken 15:00

TEKST: Tore Sæther /Kolstad Håndball
FOTO: Privat og Tore Sæther