Kolstad og håndball forbinder de aller fleste med herre- og guttehåndball. Det ønsker klubben å gjøre noe med. Det er allerede satt i gang et arbeid for å løfte frem jentehåndballen – både for håndballens skyld, men også som et ledd i integreringsarbeidet som allerede gjøres i bydelen.

Jan Erik Wiedemann (bildet under) har i tillegg til trenerjobben med gutte-rekruttene oppgaven med å koordinere den nye satsningen på jenter. Denne delen av stillingen innebærer både at han leder treningsøkter med klubbens eldste jentelag, samtidig som han vil fungere som mentor og trenerutvikler for de øvrige jentetrenerne i klubben.

Status per i dag oppsummerer Jan Erik slik:

– De eldste jentene er 07/08-årgangene. I tillegg har vi seks spillere som er født i 2009, halvparten så mange som før pandemien. Nå vil vi gjerne få dem tilbake. Vi ønsker flere jenter også i andre årsklasser; alle er velkomne til oss.

– Men til tross for pandemien har vi hatt et stort oppsving blant de yngste. Utviklingen ser virkelig positiv ut. Denne positive holdningen gjenkjenner vi også blant foreldrene til spillerne. Etter at vi fikk Kolstad Arena ser vi mange av dem når det er dugnader som skal gjøres i hallen. På de yngste årskullene har vi for øvrig 15 foreldre fra en rekke nasjoner i trener- og laglederposisjoner.

I jentehåndballen i Kolstad har omtrent halvparten av spillerne innvandrerbakgrunn. Derfor har klubben et klart mål å rekruttere jenter fra disse familiene, rett og slett bruke håndballen som et redskap i integreringsarbeidet i Kolstad/Saupstad-området. Alle som vil, skal få sjansen til å være med. Og det er ikke minst viktig å kunne ha jentene med over tid. 

– Vi har allerede lagt planer om deltagelse neste høst i Dyreparken Cup i Kristiansand. Vi har god kontakt med utflyttet trondhjemmer Morten Isachsen, daglig leder i Randesund IL Håndball som er arrangør av cupen. Vi kan få komme én dag før de fleste andre lagene og oppleve dyreparken, gå på konsert og være i badeland. 

– Vi vil legge vekt på å gi spillerne smak av norske kulturomgivelser og tradisjoner, noe som vil være nytt for de aller fleste jentene med innvandrerbakgrunn og altså et viktig moment i den delen av vårt arbeid med jentehåndballen, forteller Wiedemann.

Jan Erik understreker at det her ikke er snakk om en toppsatsning på jentene med tanke på å få frem et elitelag om noen år:

– Vårt mål er å trekke til oss unge jenter fordi det er artig å trene og spille håndball.

I dag er det rundt 25 jenter i de tre årskullene fra 2007 til 2009. 2010-årgangen er «tom», mens det er 30 jenter i 2011/12-årgangene.

For de to eldste årgangene er elitelagets Emil Raknes sammen med Lone Strand Randal og Marte Mpagi trener. 

Men idrett handler selvsagt også om resultater. Et sportslig og langsiktig mål er nedfelt:

– Vi ønsker å gi de som ønsker å satse mest å kunne utvikle et lag som er godt nok for å spille i 2. divisjon. Kommer det individuelt veldig gode spillere som en følge av vårt arbeid, ja, da har vi jo her i Trondheim lag både i eliteserien (Byåsen) og 1. divisjon (Charlottenlund), sier Jan Erik Wiedemann.

«Artig, men ikke så viktig å vinne»

Jeg tok en prat med tre av spillerne på det eldste laget. Mari Stensheim synes det viktigste med håndballen er at alle er med på noe som de liker, samspillet rett og slett.

Men er det ikke om å gjøre også å vinne kamper, lurer jeg på.

– Det er artig å vinne, men ikke viktig er Marie og lagkompisene Medine Mazlum og Rania Aden enige om, men Medine legger til:

– Det er ikke morsomt å tape heller.

De tre jentene har spilt håndball fra de var syv-åtte år. Medine og Rania har alltid spilt i Kolstad, Mari tilbragte sine første seks håndballår i Heimdal. Både hun og Medine er bakspillere, mens Rania er kantspiller – mest på høyre, som én av lagets trenere – elitespiller Emil Raknes – men i motsetning til Emil er Rania høyrehendt.

Hva er det så som holder dem i håndballmiljøet og tror de at de om fem seks år fortsatt spiller håndball?

Til det siste svarer alle tre «ja»; Medine er enda sikrere: – Jeg vil aldri slutte, sier hun med et smil.

Tre av de eldste jentene i kolstadhåndballen – f.v. Mari Stensheim, Medine Mazlum og Rania Aden.

To-tre ganger i uka trener jentene. Personlig ambisjonsnivå er ganske ulikt. Mari: «Det hadde vært artig om Kolstad fikk et seniorlag og jeg fikk spille på det.» Rania: «Jeg har ikke noen spesielle ambisjoner.» Medine: «Prøve å komme på landslaget.»

De tre jentene er fast på Kolstads hjemmekamper i eliteserien. Favorittspillere har de også. Mari: «Håkon (Følstad) er min favoritt. Han får alltid spillet til å gli når han kommer ut på banen.» Medine: «Jeg heier mest på Eskil (Dahl Reitan), han er så god, og så er han så ung. Det gir meg et lite håp også.» Rania: «Emil følger jeg spesielt med. Jeg synes det er fascinerende å se hvordan han scorer fra kanten.»

Og til slutt en liten etterlysning fra de tre; laget mangler kaptein, det ønsker de seg – og Medine, hun tar mer enn gjerne et kapteinsbind.

TEKST og FOTO:
Tore Sæther (Kolstad Håndball)