Christian og Stian om jubelsesongen

Christian Berge og Stian Gomo har stått i fronten for tidenes sesong i Kolstad. Trippel-triumf, bedre kan det ikke gjøres. Nå har både de to trenerne og spillerne startet en velfortjent ferie. De samles til sesongoppkjøring 17. juli. Jeg fikk vår trenerduo i tale før de skiftet fra håndballtøy til sivilt antrekk og ba dem om å kikke i bakspeilet for å beskrive årets jubelsesong.

Før sesongen ble kastet i gang; hvor stor følte dere sjansen var til å ta alle tre pokalene?

– Etter å ha snakket med spillergruppa og vært gjennom målsettingsprosessen, følte jeg at sjansen var relativt stor. Det var mange i gruppa som var «klink» på at vi skulle vinne alt. Den driven kjente jeg var smittsom: Her var det ei gruppe som virkelig hadde troen på at trippel kunne være mulig. Vi skjønte selvsagt at det kom til å bli tøft, og vi visste at vi hadde hentet spillere som gjorde gruppa sterkere defensivt enn offensivt. Vi kom til å få en sterk defensiv base. Så var vi litt usikker på hvordan de vi hadde ville henge med på løpet – Lyse, Langeland og Gabriel for eksempel sammen med nykommer Janus.  Overraskelsen er kanskje for hvor fort de ble så gode som de ble i år, sier Stian. Følte Christian det samme?

– Ja, jeg gjorde i grunnen det. Det viktigste var å få frem en stabilitet, og ved å jobbe frem det, valgte vi å gå smalt – altså bruke få spillere – som også gjorde at rollene ble veldig tydelige. Det var en nøkkel til suksess, sammen med at det var veldig viktig at vi sto solid bakover. Vi var veldig klar på at det ville ta lenger tid å bygge et godt angrepsspill enn et solid forsvarsspill. 

Om vi hadde bommet i sluttspillet, hva hadde det betydd – i tillegg til at vi kunne ha vinket farvel til Champions League-spill kommende sesong?

– Det ville betydd at vi ikke hadde klart å nå målsettingene våre om å ta alle tre titlene. Guttene er veldig målbevisste på prestasjon, så sånn sett ville det ha vært tungt. Men om det hadde blitt Europa League, hadde det ikke vært ille, også fordi det hadde vært det naturlige steget. Nå hopper vi over et trinn og går allerede neste sesong med forhåpentligvis spill blant toppen. Og husk vi har fremdeles en del spillere med oss som ikke har erfaring med å spille europacup. Så får vi nye og solide forsterkninger som har spilt Champions League. Likevel handler det om å få nok erfaring inn i spillegruppa til dem som ikke har denne erfaringen, sier Christian.

Hvilken del av prosjektet har dere hatt størst fremgang på, Stian?

– Kulturen vår. På evalueringsmøtet på mandag kom det opp dette med samhold, brorskap, det familiebåndet, som noen uttrykte det. Christian og jeg har hele tiden sagt at vi elsker å komme på jobb, gleder oss til hver dag. Den samme holdningen hører du i spillergruppa om å komme på trening; den samme driven, den samme gleden og det forholdet de har fått til hverandre. Vi har ei spillergruppe hvor alle drar i samme retning og er klar på at det er Kolstad som er stjernen. Det synes jeg vel er det vi har kommet lengst på, og det er gledelig fordi det gjør oss litt mer unik ikke minst for de nye, spillere som kommer fra Tyskland, fra Polen og fra Danmark og Sverige, de kjenner på at dette er noe spesielt.

– Noe var på plass, og så er det slik at for å kunne prestere godt på banen, må du leve godt med kulturen i laget. Hvis du presterer dårlig, vil kulturen hele tiden bli utfordret. Motsatt, så lenge du presterer godt, vil kulturen kunne utvikle seg i riktig retning. Så skal vi ikke glemme at det kom noen sterke ledertyper inn i laget. Vi brukte god tid på å finne frem til spillertypene vi ville ha, og vi var derfor ganske trygge på at dette skulle kunne gå i riktig retning. Et annet viktig moment er at alle skal få anledning til å være den man er, ikke late som noe annet. Her skal man ikke spille noen annen rolle. Man skal være ett hundre prosent seg selv, noe som også gjør at vi blir kjent med hverandre som mennesker, ikke bare som spillere, og trenere, supplerer Christian.

På hvilket område ligger vi lengst unna «målet»?

– Stabilitet er et nøkkelord. Mange skryter av stabiliteten til Kolstad. Jeg synes ikke vi har vært så stabile. Jeg synes vi har hatt alt for store svingninger i flere kamper. La gå at vi har vunnet nesten alle kamper, men i løpet av kamper har prestasjonene svingt for mye. Bunn-nivået er blitt høyere, ja vel, fordi det er kommet ny kvalitet inn i laget. Men likevel vil jeg at også bunn-nivået skal mange trappetrinn opp, understreker Christian, og Stian supplerer:

– Det er sånn at vi i noen kamper har svingt alt for mye i løpet av én omgang. I sluttspillkampene mot Elverum for eksempel; startet forrykende de første ti minuttene mens vi det neste timinuttet presterte ting som ikke lignet grisen en gang. Så, sett bak resultatene, synes heller ikke jeg at vi har vært imponerende stabile. 

Hvilken eller hvilke spillere har overrasket dere mest positivt / hatt størst fremgang?

Stian er raskt ute med sitt syn: – Jeg vil begynne med én, og det gleder meg også å si det – Lars Eggen Rismark. Måten han har gått fra å være klar nummer én-keeper i fem-seks år i Kolstad til å ta en ny rolle, det er noe som har imponert meg mest.  Fordi det er kommet inn en klar éner der (Torbjørn Bergerud), en målvakt som elsker å stå kamper, som elsker å avgjøre kamper og som trenger masse minutter når kampbelastningen hans er blitt mye lavere enn det han har vært vant til i Tyskland og Danmark. Lars har gått inn der og bekledt rollen som nummer to bak Torbjørn på ypperlig vis. Og når han har kommet inn, har han vært veldig god. Vi ser hva Lars har gjort, hvor god han er i rollen bak en som er veldig, veldig god. Ifølge landslagets målvakttrener, Steinar Ege, har Torbjørn også hevet redningsprosenten denne sesongen. Bak ham har vi altså en som tidligere er blitt kåret til årets målvakt i Norge, som har vært innom landslag og som er profesjonell til fingerspissene. Lars har fått alt for lite «kred» for den rollen han har tatt og jobben han har gjort, for rollen som andremålvakt kan være ganske så utakknemlig.

– Hvis vi ser på fremgang, ferdighetsmessig, da handler det nok om Lyse og Gabriel. Langeland kom som et skudd i starten på sesongen. Så fikk han noen utfordringer med noen småskader som gjorde at han måtte legge litt om på treningen, og i den perioden tok Lyse og Gabriel virkelige steg. Og ikke å forglemme Limstrand. Før han ble skadet, var det virkelig noe på gang der. Jeg synes alle har tatt gode steg, noe vi også var avhengig av. Alle går «all in». De tenker på hva de spiser, de tenker restitusjon. De lever rett og slett som 24 timersutøvere, sier Christian. 

Hvilken kamp betegner høydepunktet i sesongen, Christian?

– For min del er det ingen tvil – cupfinalen. Det er kampen hvor vi presterer best. (slo Elverum 34-27). Da så vi ut som et stabilt godt lag. Vi hadde en liten periode fra det 16. minuttet og frem til pause. Så kommer vi ut på banen etter pausen og er – rett og slett knallgod! 

Hvor mange timer video-jobb blir det for dere i forbindelse med hver kamp – før og etter?

– Det er noen timer som går med til det, ja, sier Christian og fortsetter: – Det var enklere da jeg var landslagstrener. Da kunne jeg bare be Zeljko (Tomac) lage klipp fra sekvenser for meg. Nå må jeg gjøre det selv, og det tar tid. Å telle timer på dette arbeidet er ikke lett. Du klipper ut sekvenser og så legger du det bort en stund, og så går du tilbake igjen, klipper mer, tar en pause. Og mellom selve klippene, kverner situasjoner rundt i hodet. Du legger det liksom aldri helt fra deg. Til og med når jeg ser en tv-serie eller lager mat, for eksempel, så dukker det plutselig opp en situasjon som jeg bare må klippe ut, se nøyere på.

– Jeg har nok mer rutiner på video-arbeidet enn det Christian har. Jeg ser alltid vår siste kamp i sin helhet når jeg kommer hjem. Og så fortsetter jeg med å plukke ut situasjoner. Hvis jeg blir veldig ivrig, gjør jeg det med en gang. Hvis ikke, nøyer jeg meg med å gjøre selve klippene og fortsetter arbeidet dagen etter. I forberedelse til neste kamp, ser jeg tre-fire hele kamper med vår neste motstander i kamp mot andre lag. Jeg plukker situasjoner fra de kampene og setter det hele til sammen til en video-forberedelse på rundt syv minutter som spillerne får presentert. Så det blir til at jeg ser fem-seks kamper – av oss selv og kommende motstander. Så kan du bare regne ut hvor mange timer det kan bli. Men jeg synes det er veldig givende – lystbetont faktisk – å sitte der og lete etter situasjoner, plukke ut og sette sammen til en (video)helhet til video-møtet, to dager før kamp.

Dere har hatt mye og tett kontakt med hverandre i mange år, pratet håndballfag. Hvordan er kontakt / dialog nå som dere bor nær hverandre?

– Det skulle du vel egentlig ha spurt «hun hjemme» om, svarer Stian med en smil. – Det blir ofte pause i tv-serier, ja. Nå har jeg forresten begynt å se på serier som bare jeg følger, og da kan jeg ringe (Christian) mens serien går. Men altså, kontakten har eskalert, og det er jo bare bra, tenker jeg. For det første er vi jo sammen hver dag her i Kolstad Arena. Så blir det middag hjemme, og så følger ofte telefonprat fra seks til ti om kvelden. Om det siste er fordi Christian sitter alene hjemme, vet jeg ikke. Men det er nok oftest at telefonen kommer fra ham til meg.

– Ja, det stemmer jo at jeg sitter en god del alene, og så dukker (håndball)tankene opp, og jeg trenger noen å sparre dem med. Da blir det ofte sånn at jeg plager Stian, smiler Christian.

– Ja, men denne kontakten gjør jo at vi er utrolig godt forberedt til det vi skal gjøre i hverdagen, til hver eneste dag, som gjør det enklere å ha kontroll på belastningsstyring, på kampforberedelser – både på trening og video. Vi har lite skader. Sammen med Ole (Martin Viken) synes jeg vi har hatt en god tråd i det arbeidet vi har gjort. 

Blir dere aldri lei av hverandre, Stian?

– Jeg har i alle fall ikke blitt det – ennå. Det er klart man kan bli lei i fem minutter – når vi diskuterer ting vi er uenige om. Men jeg synes vi begge to er flinke slik at når vi går ut av en sånn diskusjon, så er vi ferdig med den, legger den vekk – og kanskje også er enige om å være uenige – som har skjedd i noen få tilfeller også denne sesongen. Og så vil jeg si at perioden fra mars til sommeren i fjor var veldig verdifull med tanke på denne sesongen. Da fikk vi se hvordan Christian kunne håndtere en situasjon når jeg var sur. Da kan det handle om å «lufte seg» noen få minutter, gå seg en tur, sette på seg iPod og gjøre noe for seg selv – og så være på gang igjen. Og så vet jeg fra familien Berge – jeg kjenner jo bror Marius også – at de har en veldig god egenskap; de er ikke langsint, som er en veldig viktig når man skal jobbe tett sammen i team.

– Stian er heller ikke av den langsinte typen, forsikrer Christian og legger til: – Stian er mer en grublende type, noe som var mer tydelig i starten av samarbeidet her i Kolstad. Så ble vi raskt enige om at dersom det er noe vi lurer på, så kommer vi til hverandre i stedet for å gruble over en sak, for å kunne ta det med en gang og så legge det bak oss. Og så vet jeg hvilke situasjoner han blir lei av meg. Jeg har nemlig en utfordring hvordan takle når mine planer går «litt ut av vinduet». Da har jeg en tendens til å bli litt «muggen». Men Gomo har minnet meg på at jeg må nøye meg med å ta tak i ting som jeg kan gjøre noe med, og ikke alt det andre. 

Hva er den beste aktiviteten når dere får en sjelden sjanse til å slå av håndball-bryteren?

Christian: – Fiske og jakt. 
Stian: – Jeg har funnet ut at å pusle med ting hjemme, det er den beste avkoblingen fra håndball for min del. Finne meg et prosjekt; i garasjen, i hagen osv. Og så har Christian fått meg til å forstå at fisketurer kan gjøre nytten; det å sitte rundt et bål, høre på litt musikk, ute å ro, stå og kaste snøret uti, jeg skjønner at det kan være «terapi» i det.

Hvor mange dager tar dere nå helt håndballfri før spillere, trenere og støtteapparat samles i midten av juli?

– Det jeg vet er at jeg og «madamen» skal til Østerrike for å se Formel1 på nært hold, og det betyr minimum fem helt håndballfrie dager. Det blir nok mer enn det, sammen med samboer, turer til bestefedre i Verdal, to som kjører til Trondheim for å se hver eneste hjemmekamp. Mor og far i Steinkjer skal også besøkes, forteller Stian. Og Christian, klarer han å se for seg dager i «Kolstad-ferien» uten håndball?

– Vel, tankene på hva som venter oss kommende sesong, slipper jeg nok ikke. Det blir nye utfordringer med nye spillere som kommer – hvordan skal vi se ut da? Så har jeg en sønn som skal på landslagsoppdrag i sommer og som vil ha et treningsprogram – og ei datter som vil trene hele tiden. Vi skal til Samos, og for det oppholdet må vi legge opp treningsprogram. Så det er nok trening som står langt fremme i pannen, så å si hele tiden. Men når vi drar på fjellet, på fisketur eller jakt, da er det minimalt med håndball. Lurt forresten da å finne steder hvor det ikke er mobil-dekning. Ei helg i høst, når fuglejakta begynner, da tar jeg meg håndballfri.

TEKST: Tore Sæther / Kolstad Håndball