«Han er toppklasse»

Det sier Christian Berge når han skal beskrive Magnus Abelvik Rød. Halvt-trønderen (i alle fall nesten) er på sin side uforbeholdent rosende i sin omtale av treneren.

– Jeg er veldig fan av Christian og hvordan han tenker håndball på. Derfor er jeg også veldig glad for å være en del av dette Kolstad-laget. Som landslagstrener hadde Christian også troen på meg og lot meg debutere for Norge allerede som 18-åring. Jeg er veldig takknemlig for at han tidlig ga meg sjansen. 

I dag står den lengste av mange lange Kolstad-gutter – 204 centimeter høy – med 82 kamper på A-landslaget, 179 scoringer. I debuten – sommeren 2016, mot Hviterussland, scoret han for øvrig fire. 

– Jeg har gledet meg lenge på å få Christian som trener igjen. Selv om jeg nå er i en spillergruppe hvor jeg kjenner flere og har spilt sammen med flere både i Flensburg og på landslaget, så er det en del nye momenter som må trenes inn, sier Magnus. Trener Berge sier det slik: 

– I Kolstad-laget ønsker vi at han skal spille litt annerledes enn han er vant til fra Flensburg, gjøre ham mer skytende fordi han er jo en sterk skytter. Han er forresten god teknisk og har god balanse, noe som er veldig sjelden for en spiller som er så høy som det Magnus er. Og som forsvarsspiller er han veldig, veldig god, skryter treneren. 

Da Magnus ble kontaktet av Kolstad og så sa ja til å være med på de planene som han fikk vite om, hadde han allerede kjent på muligheten til å bytte klubbadresse og miljø: 

– Seks år i Flensburg og tysk håndball føltes å være nok. Belastningen i bundesliga er veldig tøff. Med det lavere trykket og måten vi i Kolstad blir tatt vare på med fysio og mer, er jeg ikke i tvil om at overgangen til norsk håndball vil være karriereforlengende. 

Magnus har virkelig fått kjenne på trykket som sentral spiller i ett av bundesligaens aller beste lag. Det er en skadehistorikk med ankler og fingre, men aller tøffest kneskaden han pådro seg i kneet på høyrebeinet, satsfoten: 

– Jeg hadde gått og hatt vondt i kneet en god stund og hadde varslet fra om det, men uten at det først ble reagert på. Så ble det undersøkt og funnet en rift i patella-senen (senefestet under kneskålen – og en skade som ofte opptrer i idretter med mye hopping). Men Flensburg-ledelsen besluttet om ikke å operere. Ti uker opptrening, så inn å spille én kamp; det gikk ikke, og da ble det besluttet å operere. Seks måneder tok det for å bli bra igjen. Det er den verste skaden jeg har hatt, forteller Magnus og forklarer litt mer om hvorfor man for eksempel som i hans tilfelle utsetter operasjon og håper ting «ordner seg»: 

– I Tyskland er det slik at du spiller når du er «klar nok». I Norge avgjøres det viktigste mot slutten av sesongen, mens i bundesligaen der er kampene i august/september like viktige som de som spilles mot slutten av sesongen i forhold til om man skal stå igjen med gullet. Hver eneste kamp blir veldig viktig, og da er det også om å gjøre å ha spillerne tilgjengelige – hele tiden. Presset er utrolig stort. 

– Du sa «ja» til Kolstad-prosjektet var det også fordi du nå kan være med på å gi norsk herrehåndball et løft.

– Ja, jeg kan bidra med min erfaring til å løfte nivået, noe som jeg synes er veldig kult. Det å prøve noe nytt føles også veldig bra for det mentale meg – samtidig som jeg er trygg i rollen min. 

– Vi har spilt seks kamper i oppkjøringsperioden, vunnet tre, spilt én uavgjort og tapt to. Magnus har blant annet gjort meget gode prestasjoner på offensiven med nesten 70 prosent uttelling på sine 31 skudd. Hvordan vurderer han sin egen innsats i disse seks kampene? 

– Jeg har fått spille mye, men det har vært mye nytt å sette seg inn i, bra fornøyd med både laget og mine egne prestasjoner. Mot GOG åpnet det litt trådt, løftet seg mot Skanderborg, og mot Kristianstad synes jeg vi gjorde to gode kamper. Det handler mye om å bedre samhandlingen, for meg for eksempel å bli vant til å spille sammen med karer som Lyse og Langeland. Selv om Gøran og jeg har spilt mye sammen i Flensburg, så er det i Kolstad nye systemer – og Sander skal jo også komme inn i det Kolstad vil spille, ikke langt unna landslagets filosofi, men likefullt annerledes. At Sander, Gøran og jeg har spilt mye sammen i landslaget gjør ting lettere. 

Litt om «halvtrønderen» Abelvik med nær slekt i Lensvika: 

– Ja, der har jeg både bestemor og bestefar, en tante og onkel. 

– De har sesongkort? 

– Jeg tror de har fått ordnet seg det, ja, smiler Magnus. 

– Hvordan går dagene utenfor Kolstad Arena? 

– Det har en periode nå vært mye IKEA og styr og innflytting sammen med broren min. Bortsett fra det prøver jeg å få være mye ute; fiske og også spille litt golf med gutta på laget.  

– Men hva gjør den 26-årige venstrehendte bakspilleren når håndballkarrieren er over, planer? 

– Jeg har en god del planer og studerer også en god del på siden av håndballen; økonomi og administrasjon. Jeg ønsker å starte eget firma. Hvilken retning det blir, det er jeg ikke sikker på, men jeg har visse ideer jeg ønsker å få satt ut i live.  

– Blir du trønder noen gang? 

– Det vil fremtiden vise, kanskje. Jeg trives hvert fall godt så langt. Jeg synes det har vært utrolig godt å komme hjem, er takknemlig for det, å være så nær familien. Jeg har også tante og onkel og kusiner her i Trondheim – og foreldrene mine i Oslo. Å være så nær dem, er noe jeg har savnet i de årene jeg har vært i Tyskland. 

TEKST og FOTO:
Tore Sæther / Kolstad Håndball
Ida // TittMelhuus