Mish: «Alingsås føles riktig for meg nå» – Kolstad
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mish: «Alingsås føles riktig for meg nå»

Etter tre sesonger i Kolstad-drakt er det dags for sceneskifte for Mishels Liaba. Om litt drar elverumslingen til sørlige Sverige, til toppklubben Alingsås.
– Det føles som et riktig steg å ta nå, sier Mishels, i miljøet bare ”Mish”.

Som 18-åring kom han til Kolstad for å spille på et høyere nivå enn det han fikk sjansen til i Elverum:

– Jeg fikk bare spilt 2. divisjonskamper, og selv om vi hadde et godt lag, var det ingen mulighet til opprykk for laget.

Veien opp til elitelaget virket lang. Eliteklubber som Runar og Arendal viste interesse. Da 1.divisjonslaget Kolstad kom på banen, sjekket unggutten ut Kolstad blant annet gjennom utvandret trønder Fredrik Ruud, rekrutt-trener i Elverum (fra neste år hovedtrener i Runar). Av Ruud fikk Mish flere gode argumenter for å flytte til Kolstad.

– Magefølelsen sa meg at Kolstad ville være riktig valg. Det stemte; jeg har hatt en fin reise opp til eliteserien, sier Mishels og legger til:
– Jeg har aldri hatt noen klar karriereplan. Jeg har tatt steg for steg. I 1. divisjon hadde jeg en trøblete sesong med fingerbrudd og langt opphold. Men sommeren før eliteseriedebuten fikk jeg trent godt og klarte meg overraskende godt i eliteserien.

Det gode samholdet i laget og de flinke trenerne (Gomo og Putans) er det Mishels Liaba vil savne mest når han etter sesongslutt reiser til svensk håndball

 

Når Mishels neste sesong ikke skal hamre inn scoringer for Kolstad – 107 denne sesongen og 97 i elitedebuten – er det ikke bare scoringene Kolstad må erstatte. Det er trener Stian Gomo tydelig på:
– Når Mishels forsvinner mister vi en 24-timersutøver som er et forbilde på hvordan man må jobbe og hva som kreves for å lykkes. Mish var ikke akkurat noen strukturert utøver da han kom til oss; ungdomsstjerne i Elverum, men ikke så opptatt hverken av treningsmengde eller struktur på treningen. Det har endret seg radikalt. Han gjør jobben 100 prosent og er en foregangsfigur på trening. På det området minner han meg om Sander (Sagosen).

– Og når det gjelder det håndballmessige, så mister vi en forsvarsspiller som er veldig smart som 3’er. Vi mister en spiller med et ekstremt skudd og i tillegg en stor kriger, en spillertype det er bare en drøm å ha på et lag – og som sikkert er et h….. å spille imot. Det har vært riktig artig å følge med på den store utviklingen Mish har hatt siden at han kom til oss, sier trener Gomo.

 

Svensk liga er en mellomstasjon en god del norske talenter har brukt på veien til enda større ligaer. Men hvorfor ble det nettopp Alingsås på Mishels?

– Mot slutten av første sesong i eliteserien spurte agenten min, Arnar Frey Theodorsson, hva jeg så for meg videre. Var jeg interessert i å spille i utlandet? Siden overgangen til eliteserien gikk mye bedre enn jeg hadde regnet med, ga jeg positivt svar, og litt etter kom Alingsås på banen. De var villig til å kjøpe meg ut av kontrakten med Kolstad, men jeg ville fullføre den. Så da svensken i desember kom tilbake og lurte på hva jeg så for meg etter denne sesongen, da skjønte jeg at de virkelig var interessert. Det var spennende, forteller Mish.

Det ble et møte med Alingsås i Göteborg, som ligger ca fire mil fra småbyen Alingsås, 24 000 innbyggere og dermed omtrent på størrelse med Elverum. Der fikk Mishels høre om en klubb som på mange måter ligner på Kolstad, men som ligger et godt stykke foran Kolstad i utviklingsløype. Götalandsklubben har både vært svensk mester og spilt i Champions League.
I det siste har laget til trener Mikael Franzén slitt tungt, fire strake tap, og laget ligger nå på femteplass på tabellen:

– Jeg håper at laget klarer å snu trenden og i alle fall såpass mye at det blir europacupspill kommende sesong, sier Mishels. For e.cupspill vil være nok et steg for 21-åringen.

Til Sverige får Mishels med seg kjæresten Christine Bergebakken. Hun har fått seg jobb som radiograf. Og når går flyttelasset sørøstover?

– Det blir etter at vi har vunnet sluttspillet, kommer det kjapt fra Mishels Liaba.


Tekst og foto:
TORE SÆTHER