Fra prikkskyter på kanten til fugl-jeger med børse

«Pappa skal du ut å se på fugler igjen?» Truls Moe Fjeseth fikk for en tid tilbake dette spørsmålet. Det skyldtes ikke at Kolstads mangeårige skarpskytende publikumsfavoritt er blitt fugletitter, eller ornitolog, i sin håndballfrie tilværelse. Mer om det senere i denne saken.

Truls vokste opp på Charlottenlund, og da ble det selvsagt CSK da han begynte å kaste ball i regulerte former.

– Jeg var vel en syv, åtte år, og i CSK ble jeg til jeg var 15. Da meldte jeg overgang til Strindheim – med Steffen Stegavik som trener – og for å spille i Spar-serien.

Truls startet som midtback og ble på playmaker-plassen til han fikk Zeljko Tomac som trener under bylagsturnering for 16-årslag.

– Zeljko satte meg ut på høyrekanten, og der ble jeg værende. (Spenst og hurtighet var avgjørende argument. Ingen grunn til å tvile på Tomac sine rutinerte håndball-vurderinger…)

Truls ble i Strindheim til han var 18. De tok han turen til andre siden av byen, til Heimdal. Der fikk 18-åringen sin eliteseriedebut. Det skulle bli den første av tre klubber i øverste «etasje». Elverum og Kolstad fulgte. 
Men før Elverum hentet den da 20 år unge kantspilleren hadde Truls på kanten opplevd Heimdal-konkurs og overgang til Kolstad. Der var han med på å spille Kolstad opp i 1. divisjon. Så tok Elverum kontakt, Truls takket ja til tilbudet og kom til hedmarksbyen samtidig som Christian Berge ble hyret på som trener, i 2009.

Tidlig skadeproblem

Oppholdet ved Glommas bredd ble ikke som Truls hadde håpet:

– Det startet bra, med Kalle Björkman (i dag markedsansvarlig i klubben. red.anm.) og meg. Men jeg rakk bare å spille noen få kamper før jeg pådro meg tretthetsbrudd i begge anklene og var ute av spill i åtte måneder. Selvsagt en tung start, og det står ikke til å nekte for at det gikk på motivasjonen løs. Opptreningen gikk langsomt. Treningslysten var slett ikke på topp, innrømmer Truls i dag,12 år etter. 

Og fortsettelsen ble ikke enklere for unggutten fra Charlottenlund. Elverum fylte på med en skadefri høyrekant (Kjetil Aanestad). Noen andre klubber, både elite- og 1. divisjonsklubber, meldte interesse. Truls takket pent «nei» til dem alle og bestemte seg for å dra tilbake til Trondheim:

Fortsette eller legge opp?

– Jeg dro fra Elverum uten å vite om jeg skulle fortsette med håndball eller rett og slett legge opp. 

Truls fortsatte, heldigvis. 

I Trondheim var Strindheim og Kolstad tetlag i 2. divisjon. Truls var innom trening hos begge lagene. Han bestemte seg for å melde overgang til Strindheim – det var der han hadde de fleste av sine gamle kompiser. Etter at de to trondheimslagene, som begge knivet om opprykk, hadde møtt hverandre, ble det klart at det var Kolstad som lå best an til opprykk. Truls meldte overgang midt i sesongen og bidro til opprykk til 1. divisjon. 

Resten er historie, som det heter. Truls begynte å herje ute på høyrekanten; kjappe kontringer, fiffige kantavslutninger og bøttevis med scoringer. I opprykksesongen til eliteserien, 2014/15, scoret han nesten seks mål i snitt – 129 goaler på 22 kamper.

Kolstad-tilhengerne elsket storscoreren, og forholdet ble gjengjeldt:

– Jeg er generelt glad i folk, jeg søker kontakt, og i den intime Husebyhallen med publikum tett på, var det lett å få kontakt. Det var slik at jeg nesten kunne diskutere med publikum – under kampene – både få og slenge meldinger, gode og mindre gode. Selv om det kanskje høres litt rart ut, bidro det til å holde fokus. Inn i «boble» hele tiden, det er ikke Truls. Men ingen skulle være i tvil om at jeg tok håndballen seriøst.

Spesiell versjon

21. mars 2018 ble en svært spesielle versjon av Truls og publikums-kontakten. Sesongen hadde vært tung med flere skadeproblemer. Før han dro til hallen for å spille sesongens siste seriekamp, mot ØIF Arendal, hadde han bestemt seg; nok er nok. Kroppen vil ikke mer:

–  To uker før hadde jeg bestemt meg. To dager før siste seriekamp i Husebyhallen fortalte jeg det til lagkameratene. Det var tøft.

Etter seks sesonger var det hele over for én av Kolstads skarpeste profiler og største underholdere.

– Det ble en vanskelig kveld. Sesongen hadde vært alt annet enn artig. Jeg hadde avbrekk på grunn av både plager med ryggen og begge leggene. I tillegg pådro jeg meg en hjernerystelse. Det var smerter hele veien. Treningsarbeidet ble så som så, motivasjonen like så. Jeg klarte ikke å bidra, hverken i kamper, på treninger eller i miljøet, sier Truls i dag og legger til:

Ikke 24-7

– Noen 24-7-utøver var jeg aldri. Men håndballen hadde vært veldig viktig for meg i mange år. Det var viktig at jeg skulle være i stand til å yte mitt beste. Nå maktet jeg ikke det. Derfor var det riktig å si takk for meg. Det føltes rart; det var både trist og en lettelse.

– Kolstad tok farvel med sin gamle («født» i 1984) hjemmearena, Husebyhallen, og sto i ferd med å flytte inn i nye, flotte Kolstad Arena. Var det ikke fristende å ta en sesong til – også for å oppleve å spille i en flunkende ny hjemmearena?

– I likhet med resten av laget, hadde jeg gledet meg lenge til prosjekt Kolstad Arena. Jeg hadde nok kunnet presse ut én sesong til for å kunne få være med på flyttingen med den oppturen den medførte. Det var bare det at ønsket om å få oppleve nyhallen ikke var sterkt nok. Kroppen hadde sagt sitt, og jeg kjente på at jeg var klar for en ny epoke i livet, uten håndball.

Det er snart tre år siden Truls takket for seg. Fysiske plager var en viktig årsak til at han ga seg – som 29-åring, egentlig lenge før en håndballspillers «prime time». I dag kjenner han fortsatt på plagene som gjorde karrierestopp i 2018 riktig:

Fortsatt skadeplaget

– Jeg sliter med kronisk hodepine, uten at jeg vet om det har direkte sammenheng med hjernerystelsen. Ryggen gir meg fortsatt plagsomme dager innimellom, og det samme gjør leggene. Da jeg sluttet, hadde jeg ambisjon om å opprettholde et visst treningsnivå. Løpe mye hørte med til planen. Men leggene ville ikke være med på den planen. 

– Etter ØIF-kampen sa du at «slutt betyr slutt». Nå ventet et liv totalt uten håndball. Ble det slik?

– Nesten. Jeg har spilt litt sammen gamlegutta i 3. divisjon. Egentlig ganske morsomt. Denne sesongen har korona satt en stopper for dette. Jeg har også fått noen henvendelser om å trene lag, men de har jeg takket nei til.

Høydepunktene

– Når du ser tilbake på årene i Kolstad. Hva er høydepunktet?

– Flere ting egentlig. Opprykket til eliteserien er naturligvis et høydepunkt. Noen riktig store skalper har vi også tatt, ikke minst da vi som 1. divisjonslag slo ut Elverum i cupen – på bortebane! Og så har jeg fått være med på et lag som lenge var underdog og nederlagstippet i hver eneste kamp til å bli favoritt i mange kamper, i alle fall på hjemmebane.

– Hva med tingene som har tatt over for håndballen. Da du avsluttet, nevnte du kompiskontakt, jakt og ikke minst mer tid sammen med samboer Ingvild. Er det blitt slik du ønsket?

– Siden jeg la opp er jeg blitt pappa til to jenter – Livia på to år og Nora, tre måneder. Jeg kjempetrives i farsrollen. Jeg tok en bachelor i økonomi og ledelse, sammen med heldagsjobb i DNB mens jeg ennå spilte. For halvannet år siden byttet jeg over til Danske Bank. Der er jeg nå leder for et team med 15 personer og er i ferd med å sluttføre en master i business administration. Det er ikke mye tid til overs.

Spørsmålet og fugler

Og når jeg minner Truls på om jakt-ambisjoner, da er vi tilbake til der vi startet denne saken, med fugl-spørsmålet. Det var lille Livia som stilte det, og bakgrunnen var denne: Etter at Truls avsluttet håndballkarrieren, fikk han mer tid til å gå på jakt. Men for mannen som i mange år jaktet scoringer – og traff godt – har treffene med gevær – så langt – ikke vært like imponerende, er Truls den første til å innrømme. Datteren må ha oppfattet at noe ikke stemte; i alle fall kom spørsmålet om «ut å se på fugler». Truls ler godt når han forteller dette og legger til at «det nok ikke er blitt fugl-kjøtt på bordet hver uke.»

Fulltreff eller ikke med geværet: – Litt mer tid til jakting er det i alle fall blitt etter at jeg la bort håndballen. Og så har jeg aktivert en gammel interesse med foto. Er blitt hobby-fotograf, kan du si, og det lar seg jo også kombinere med jakt…

– Enn tid til Kolstad-kontakt, til å se kamper?

– Jeg har ikke sett veldig mange kamper i hallen, men jeg ser kamper på nettet, så klart. Kontakt med gamle lagkamerater er det ikke blitt mye av. Jeg følger bra med på sosiale medier og sender på meldinger om noe som er av spesiell interesse, sier Truls Moe Fjeseth – business-administrator, småbarnsfar, hobbyfotograf, fugl-jeger – og eks. storskytter fra høyrekanten.

Truls sin Kolstad-fakta – seriekamper (*):

2012/13-sesongen (1.divisjon): – 80 mål – 21 kamper
2013/14-sesongen (1. divisjon): – 86 mål – 20 kamper
2014/15-sesongen (1.divisjon): – 129 mål – 22 kamper
2015/16-sesongen (eliteserien): – 67 mål – 21 kamper
2016/17-sesongen (eliteserien): – 99 mål – 22 kamper
2017/18-sesongen (eliteserien): – 23 mål – 17 kamper
Totalt: 123 seriekamper og 484 scoringer
(*) Statistikken er ikke komplett. Jeg mangler tall fra de to første sesongene i Kolstad (2007 – 2009) før Truls dro til Elverum. Den første sesongen i  1.divisjon – 2007/08 – var Truls Kolstad sin toppscorer med 91 nettkjenninger på 19 kamper.

TEKST: Tore Sæther
FOTO: Robert Magnussen, privat og Tore Sæther