Et langt år ble egentlig ganske kort

Adrian Aalberg synes året som har gått siden et korsbånd i høyrekneet røyk, har vært det lengste han har opplevd. Men: – Når jeg sitter her nå, har jeg en merkelig følelse av at det har da gått unna likevel.

I lange perioder etter skaden oppsto, påfølgende operasjon og start på opptrening var det i lange perioder ganske så ensomt – i treningsarbeidet.

– For å se det fra et veldig egoistisk synspunkt, var det greit når vi hadde flere skader og jeg på den måten vi «selskap» i opptreningsøktene. Men de andre hadde mindre alvorlige skader, kom raskere tilbake i vanlige trening – og jeg ble alene igjen, sier Adrian og legger til:

– Helt siden jeg pådro meg skaden har jeg hatt mye oppbakking – av alle. Ganske hurtig var jeg tilbake i hallen og drev med mitt der, samtidig som resten trente vanlig. Så skal jeg innrømme at i perioder, spesielt tidlig i opptreningsperioden, var det «tungt» å være i hallen, så tungt at jeg holdt på for meg selv. Når du er en del av et lag, er det bare så viktig å kunne være ett hundre prosent med.

Det lange året som sett i bakspeilet ikke ble så verst langt tross alt, er over. Etter en periode hvor Adrian kunne være med på mye, bare ikke på spillsekvenser, var han for rundt to uker siden med for fullt på treningen – inklusive spilltrening mot to mål.

Han har brukt ett helt år og vel så det for å komme tilbake i drakten.

– Jeg vet at det er korsbåndskadde spillere som har vært tilbake på banen etter åtte, ni måneder. For min egen del tror jeg det har vært lurt å være tålmodig, være på den sikre siden. Nå føler jeg det ikke er noe som hindrer meg i å være med for fullt.

Til kampen mot Elverum sist helg, var det meningen Adrian bare skulle være med på oppkjøringen til kampen, på oppvarming og så sitte på benken. I alle fall var det slik han selv oppfattet trenerne selv om han hadde fått beskjed fra helsepersonellet at han var kampklar. Mot Kristiansand denne søndagen kunne være et greit comeback, tenkte Adrian. Ikke Gomo/Sagosen.

Da Elverum-kampen var drøyt 23 minutter, ble han sendt utpå. Fem minutter senere fikk han et oppspill. Innhoppet fra kanten ble avsluttet med et lurt skudd på innsiden av målvakt.

– Det var deilig å komme utpå der igjen og ikke minst godt å få den scoringen, smiler Adrian.

I fraværet av den rutinerte kantspilleren har de to ungguttene Sander Rønning (20) og Magnus Stølefjell (18) skjøttet sine saker godt. Det er ikke bare å komme inn å ta førstevalg-plass for Adrian, noe han er fullt klar over:

– Sander og Magnus har gjort en kjempejobb. Det er opp til meg å virkelig prestere når jeg får sjansen.

Da Adrian forlot Kolstad og dro til Drammen, hadde han en visjon om at gode aksjoner der kanskje kunne åpne døren for spill i en utenlandsk klubb. Er «utlandet» tema i dag?

– Nei, det er nok «case closed». Jeg har forhørt meg litt hvordan det er for kantspillere og utenlandsspill og har i alle fall skjønt at man må være etablert landslagsspiller for å kunne være aktuell for noen av de riktig gode klubbene. For meg er en middels dansk klubb for eksempel ingen motivasjonsdriver. I Kolstad og Trondheim har jeg det mye bedre.

Adrian kom tilbake til Kolstad med avtale om en ettårskontrakt. Han og klubbledelsen var begynt på en i dialog om en forlengelse, men rakk ikke å skrive kontrakt før korsbåndskaden inntraff.

– Klubben var veldig grei og forlenget kontrakten uansett – til ut neste sesong – selv om jeg altså ble satt på sidelinjen den første sesongen.

TEKST: Tore Sæther / Kolstad Håndball
FOTO: Robert Magnussen / Tore Sæther